Det første bildet som møter meg har et motiv som gir meg følelsen av at noe alvorlig, noe hemmelig og forbudt har hendt. Jeg får et glimt av et øyeblikk jeg egentlig ikke burde ha tilgang til. Vi befinner oss i et hotellrom, med blikk ut til en balkong. Ifølge tittelen er dette faktisk president suiten. - The Presidents suite,12C (While Others Sleep). I høyre del av bildet ser vi en mann stående på balkongen i dress med hendene i lommene og ansiktet vendt bort fra kamera mot utsikten. Venstre del av bildet viser rommet kameraet også er plassert i, og vi får øye på noe som kan se ut som en baderomsdør på gløtt. Lyset siver ut i rommet vi står i og blottlegger hånden til en kvinne liggende som død I dørsprekken. I rommet litt nærmere oss, skimter vi også to kvinneben, en med skoen på, liggende slapt på gulvet ut fra et annet rom.
Hele situasjonen oser av at dette kan være åstedet for en kriminell handling begått for kort tid siden. Leiligheten ser ren og nystelt ut, og det er noe med mannen i dress og antydningen av de lekre kvinnekroppene som kjapt gir assosiasjoner til Patric Bateman i Bret Easton Ellis sin bok American Psycho.
Bildet setter en i en stemning, som tar meg et litt annet sted enn Bølgen & Moi sin behagelige atmosfære. Hele utstillingen består av til sammen 11 fotografier, og de bærer alle preg av en mørk undertone, dog ikke alltid med like tydelig handling som nevnte bilde. De fleste fotografiene innehar en subtil fornemmelse av et udefinert ubehag.
Videre inn i lokalene blir jeg med ett oppmerksom på musikken som spilles over restaurantens høyttalere. Det kan høres ut som lett 70-talls pop á la Bee Gees, og har selvfølgelig ingenting med utstillingen å gjøre, men jeg klarer allikevel ikke å unngå å la meg påvirke av den. Det er noe med måten fotografiene er bygget opp på, denne strenge kontrollerte iscenesettelsen som får en til å skjerpe alle sanser. Akkurat som når man ser en visuelt godt behersket film, hvor lydsporet spiller en viktig rolle. Musikken gir bildene en absurd setting som gjør at de fremstår enda mørkere og iscenesatt. På en merkelig måte kler bildene musikken.
Nesten alle fotografiene formidler situasjoner der mellommenneskelige forhold ser ut til å være en viktig faktor. Personene fremstår ofte som om de har en slags kald distanse til alt utenfor sitt eget vesen. Som betrakter settes man stadig I en posisjon hvor man lurer på hva som faktisk har skjedd før dette bildet ble tatt, eller hva som er i ferd med å skje når man vender blikket bort.
Noe som stadig vender tilbake i mange av bildene, er en mann plassert litt I bakgrunnen eller på vei forbi, som betrakter en kvinne eller en ung jente som ofte er i sentrum av bildet. Som det heter i deler av juryens begrunnelse er mannspersonen i disse bildene både kikker og den som blir kikket på. Men det bildet som treffer meg sterkest og som også skiller seg ut, er et bildet med kun en mannskikkelse, og ingen kvinne. Masterbedroom, Outdoors er tittelen og det viser en mann som står foran et hus, like ved en bassengkant. Mannen er kledd I dress og står med den ene hånden i lommen, og i den andre hånden holder han en sigarett. I bassenget er det plassert en sterk blåfarget badering, som har et hode med et par barnslige tegneserieaktige øyne. Mannen ser tankefull ut, og blikket hans hviler på denne ene gjenstanden i bassenget. Det som er treffende med dette bildet er at det skiller seg ut som mindre iscenesatt enn de andre fotografiene I utstillingen. Dette er også sterkt stilisert med en imponerende lyssetting, men det får frem en slags magi resten av utstillingen ikke har. Jeg tror også det er mangelen på denne magien, noe urolig over uekteheten med de fleste bildene, som gjør at de står så sterkt som helhet. Men så er dette ene bildet, som har noe annet ved seg. Der de andre fotografiene nesten kan se ut som stills fra en filmtagning, har Masterbedroom, Outdoors fanget øyeblikket mellom to tagninger hvor skuespilleren er ute av bade karakter og tilstedeværelsen på filmsettet. Det fascinerende her er samspillet mellom denne tydelige iscenesettelsen, og mannen som virker så ekte, som om han er et helt annet sted mentalt. Han fremstår dermed nesten som privat i denne noe fiktive situasjonen.
Et annet poeng som også gjør at dette bildet skiller seg ut, er at de andre menneskeskikkelsene ofte virker nesten livløse og dukkeaktige. Lyssettingen gjør ofte at huden får en plastikk lignende overflate, og de virker altfor rene. Denne mørke stemningen som skildres i utstillingen som helhet, kan minne om følelsen som vekkes når man ser fotografiene til Gregory Crewdson. Hans storslåtte, iscenesatte senarier kan til tider virke høyst urealistiske, nesten drømmeaktige. Men der Crewdson tar det ut i det ekstreme og absurde, holder Kvaale det på et nivå som gjør at vi kan identifisere oss med det.
Definisjonen som kan være dekkende for dette rommet av mørke og et udefinert ubehag som begge nevnte kunstnere tangerer, er det Freud kaller unheimlich. Han har skrevet en artikkel hvor han forsøker han å nærme seg denne nesten udefinerbare følelsen fra et psykoanalytisk ståsted. Freud henviser her til flere eksempler på en spesifikk type opplevelse av dette unheimlich, noe han bl.a. mener tar oss tilbake til en gammel animistisk forståelse av universet; Opplevelsen av at alt innehar en slags sjel, og samtidig en sterk tro på tankens kraft i seg selv til å utrette mirakler eller hendelser av overnaturlig art.
Det han sikter til er opplevelsen av noe mystisk, noe overnaturlig og ubehaget knyttet til dette. Langt bak i vårt forståelsesapparat ligger forsatt denne animistiske troen. Så hver gang vi blir stilt ovenfor en situasjon eller en opplevelse vi er usikre på og som kan underbygge denne gamle troen, kommer tvilen på vårt nye rasjonelle resoneringsmønster snikende og manifesterer seg som et ubehag, en unheimlich følelse.
Flere av Monica Kvaale sine skikkelser har denne dobbeltheten. Man er ikke sikker på om de er levende, vanlige personer, eller om de innehar et annet slags vesen enn oss. Er de i det hele tatt levende? Er de kanskje bare dukker av plastikk? Disse skikkelsene fremstår i hvert fal som sterke representanter på oss selv, i situasjoner vi kanskje ikke alltid er like bevisste, eller som vi rett og slett ikke vet hvordan vi skal håndtere.
www.interfoto.no/filarkiv/invitasjoner/InvitProgram-Web.pdf
Hele situasjonen oser av at dette kan være åstedet for en kriminell handling begått for kort tid siden. Leiligheten ser ren og nystelt ut, og det er noe med mannen i dress og antydningen av de lekre kvinnekroppene som kjapt gir assosiasjoner til Patric Bateman i Bret Easton Ellis sin bok American Psycho.
Bildet setter en i en stemning, som tar meg et litt annet sted enn Bølgen & Moi sin behagelige atmosfære. Hele utstillingen består av til sammen 11 fotografier, og de bærer alle preg av en mørk undertone, dog ikke alltid med like tydelig handling som nevnte bilde. De fleste fotografiene innehar en subtil fornemmelse av et udefinert ubehag.
Videre inn i lokalene blir jeg med ett oppmerksom på musikken som spilles over restaurantens høyttalere. Det kan høres ut som lett 70-talls pop á la Bee Gees, og har selvfølgelig ingenting med utstillingen å gjøre, men jeg klarer allikevel ikke å unngå å la meg påvirke av den. Det er noe med måten fotografiene er bygget opp på, denne strenge kontrollerte iscenesettelsen som får en til å skjerpe alle sanser. Akkurat som når man ser en visuelt godt behersket film, hvor lydsporet spiller en viktig rolle. Musikken gir bildene en absurd setting som gjør at de fremstår enda mørkere og iscenesatt. På en merkelig måte kler bildene musikken.
Nesten alle fotografiene formidler situasjoner der mellommenneskelige forhold ser ut til å være en viktig faktor. Personene fremstår ofte som om de har en slags kald distanse til alt utenfor sitt eget vesen. Som betrakter settes man stadig I en posisjon hvor man lurer på hva som faktisk har skjedd før dette bildet ble tatt, eller hva som er i ferd med å skje når man vender blikket bort.
Noe som stadig vender tilbake i mange av bildene, er en mann plassert litt I bakgrunnen eller på vei forbi, som betrakter en kvinne eller en ung jente som ofte er i sentrum av bildet. Som det heter i deler av juryens begrunnelse er mannspersonen i disse bildene både kikker og den som blir kikket på. Men det bildet som treffer meg sterkest og som også skiller seg ut, er et bildet med kun en mannskikkelse, og ingen kvinne. Masterbedroom, Outdoors er tittelen og det viser en mann som står foran et hus, like ved en bassengkant. Mannen er kledd I dress og står med den ene hånden i lommen, og i den andre hånden holder han en sigarett. I bassenget er det plassert en sterk blåfarget badering, som har et hode med et par barnslige tegneserieaktige øyne. Mannen ser tankefull ut, og blikket hans hviler på denne ene gjenstanden i bassenget. Det som er treffende med dette bildet er at det skiller seg ut som mindre iscenesatt enn de andre fotografiene I utstillingen. Dette er også sterkt stilisert med en imponerende lyssetting, men det får frem en slags magi resten av utstillingen ikke har. Jeg tror også det er mangelen på denne magien, noe urolig over uekteheten med de fleste bildene, som gjør at de står så sterkt som helhet. Men så er dette ene bildet, som har noe annet ved seg. Der de andre fotografiene nesten kan se ut som stills fra en filmtagning, har Masterbedroom, Outdoors fanget øyeblikket mellom to tagninger hvor skuespilleren er ute av bade karakter og tilstedeværelsen på filmsettet. Det fascinerende her er samspillet mellom denne tydelige iscenesettelsen, og mannen som virker så ekte, som om han er et helt annet sted mentalt. Han fremstår dermed nesten som privat i denne noe fiktive situasjonen.
Et annet poeng som også gjør at dette bildet skiller seg ut, er at de andre menneskeskikkelsene ofte virker nesten livløse og dukkeaktige. Lyssettingen gjør ofte at huden får en plastikk lignende overflate, og de virker altfor rene. Denne mørke stemningen som skildres i utstillingen som helhet, kan minne om følelsen som vekkes når man ser fotografiene til Gregory Crewdson. Hans storslåtte, iscenesatte senarier kan til tider virke høyst urealistiske, nesten drømmeaktige. Men der Crewdson tar det ut i det ekstreme og absurde, holder Kvaale det på et nivå som gjør at vi kan identifisere oss med det.
Definisjonen som kan være dekkende for dette rommet av mørke og et udefinert ubehag som begge nevnte kunstnere tangerer, er det Freud kaller unheimlich. Han har skrevet en artikkel hvor han forsøker han å nærme seg denne nesten udefinerbare følelsen fra et psykoanalytisk ståsted. Freud henviser her til flere eksempler på en spesifikk type opplevelse av dette unheimlich, noe han bl.a. mener tar oss tilbake til en gammel animistisk forståelse av universet; Opplevelsen av at alt innehar en slags sjel, og samtidig en sterk tro på tankens kraft i seg selv til å utrette mirakler eller hendelser av overnaturlig art.
Det han sikter til er opplevelsen av noe mystisk, noe overnaturlig og ubehaget knyttet til dette. Langt bak i vårt forståelsesapparat ligger forsatt denne animistiske troen. Så hver gang vi blir stilt ovenfor en situasjon eller en opplevelse vi er usikre på og som kan underbygge denne gamle troen, kommer tvilen på vårt nye rasjonelle resoneringsmønster snikende og manifesterer seg som et ubehag, en unheimlich følelse.
Flere av Monica Kvaale sine skikkelser har denne dobbeltheten. Man er ikke sikker på om de er levende, vanlige personer, eller om de innehar et annet slags vesen enn oss. Er de i det hele tatt levende? Er de kanskje bare dukker av plastikk? Disse skikkelsene fremstår i hvert fal som sterke representanter på oss selv, i situasjoner vi kanskje ikke alltid er like bevisste, eller som vi rett og slett ikke vet hvordan vi skal håndtere.
www.interfoto.no/filarkiv/invitasjoner/InvitProgram-Web.pdf
Monica Kvaale
Robert Meyer
Masterbedroom, Outdoors
Monica Kvaale