Skrevet av Iselin Linstad HaugeGratis vin og kanapeer, feststemte mennesker, taler og konsert. Det er duket for en ny debutant hos Bølgen&Moi. Denne gang er det Ulla Schildt som får æren av å vise sine fotografier på restaurantens vegger. Ulla Schildt er utdannet ved Dublin Institute of Technology i Irland. Hun er opprinnelig fra Finland, men er i dag bosatt i Oslo.
Ved første øyekast oppleves fotografiene hennes kun dokumentariske. Men ved nærmere ettersyn, fremstår et stramt kontrollert grep som vitner om en klar tanke og mer enn ren dokumentering.
Bildene veksler mellom å vise kun montre og tilsynelatende forlatte naturhistoriske museer, til å vise barn i betraktning av severdighetene.
Det å bruke barn i arbeider er til tider et betent tema. Men i dette tilfelle har de en klar og definert funksjon. Som voksen kan noen oppleve det å gå på Naturhistorisk museum som en til tider kjedelig affære, men om man gjør dette i følge med barn, blir man på ny minnet om den barnlige gleden og nysgjerrigheten til alt det man ser. Barn peker og forklarer hva de ser i ren begeistring, og det skal godt gjøres og ikke la seg rive med. Derfor er det et ganske så fint grep Schildt har valgt, når hun viser oss barna som betrakter av det vi og blir satt til å betrakte i bildene hennes. Hun lokker ved dette barnet frem i oss, og vi får sjansen til å se noe mer.
Om situasjonen og valget av naturhistorisk museum som scene for Schildt sitt uttrykk, forklarer hun det selv som et bilde på en slags lengsel etter en verden som til slutt kun fremstår som en utopi. Dyrene i montrene representerer en verden vi egentlig ikke har kjennskap til. Tanken med å plassere utstoppede dyr fra fjerne eksotiske land i museum, stammer fra en tid preget av en kolonialistisk tankegang. Med bakgrunn i dette mener Schildt selv at det også ligger en politisk tanke bak bildene. Hun mener vi fortsatt har en kolonialistisk tankemønster, men at vi ikke helt vil erkjenne det.
Referanser
Schildt nevner maleren Edvard Hopper ved spørsmål om hva som inspirerer.
Hun trekker spesielt frem lysbruken i bildene hans, og hvilken stemningen det klarer å formidle.
Maleren Henri Rousseau er også en sterk referanse, og man kan tydelig se likhetstrekk i den visuelle problematiseringen i hans motiver.
Rousseau er kjent for sine malerier hvor han skildrer et yrende liv i en fargerik og eksotisk jungel. Rousseau selv forlot aldri Frankrike, og skal om sine hyppige besøk til den botaniske hage ha uttalt: When I go into the glass houses and I see the strange plants of exotic lands, it seems to me that I enter into a dream.
Noe av denne lengselen etter å forsvinne inn en annen verden, kommer frem i bildene til Schildt. Det er ikke selve drømmen i seg selv som står sentralt i bildene hennes, men lengsel etter den. Det forlatte museet fremstår som en kulisse for en drøm som en gang var. Og barnet som betrakter gir oss håp om at drømmen fortsatt lever.
Valg av debutant
Noe som slår meg etter å ha sett utstillingen på Bølgen&Moi, er at det kan sees en liten fellesnevner mellom Schildt og den forrige debutanten Monica Kvaale sine arbeider. Begge jobber med iscenesettelse med en mørk og til tider ensom stemning i seg. I Kvaale sine bilder blir vi vitne til en hendelse som nettopp har utspilt seg, mens Schildt skildrer en fryst handling som bærer preg av å ha hendt for lang tid tilbake.
Begge to lokker betrakteren til å synke inn i fotografiene og bli der. Noe som passer veldig godt om man sitter på restauranten med en kaffe i hånda.
Ulla Schildt trekker oss inn i en underlig og samtidig kjent verden innenfor museets vegger. Har du tenkt deg på Naturhistorisk museum i den nærmeste fremtid, kan det godt tenkes du får en ny og litt annerledes opplevelse om du først tar turen innom Bølgen&Moi.
____________________________________________
For mer info:
http://www.interfoto.no/filarkiv/debutantutstillingen/Ull...A4-web.pdf
Ved første øyekast oppleves fotografiene hennes kun dokumentariske. Men ved nærmere ettersyn, fremstår et stramt kontrollert grep som vitner om en klar tanke og mer enn ren dokumentering.
Bildene veksler mellom å vise kun montre og tilsynelatende forlatte naturhistoriske museer, til å vise barn i betraktning av severdighetene.
Det å bruke barn i arbeider er til tider et betent tema. Men i dette tilfelle har de en klar og definert funksjon. Som voksen kan noen oppleve det å gå på Naturhistorisk museum som en til tider kjedelig affære, men om man gjør dette i følge med barn, blir man på ny minnet om den barnlige gleden og nysgjerrigheten til alt det man ser. Barn peker og forklarer hva de ser i ren begeistring, og det skal godt gjøres og ikke la seg rive med. Derfor er det et ganske så fint grep Schildt har valgt, når hun viser oss barna som betrakter av det vi og blir satt til å betrakte i bildene hennes. Hun lokker ved dette barnet frem i oss, og vi får sjansen til å se noe mer.
Om situasjonen og valget av naturhistorisk museum som scene for Schildt sitt uttrykk, forklarer hun det selv som et bilde på en slags lengsel etter en verden som til slutt kun fremstår som en utopi. Dyrene i montrene representerer en verden vi egentlig ikke har kjennskap til. Tanken med å plassere utstoppede dyr fra fjerne eksotiske land i museum, stammer fra en tid preget av en kolonialistisk tankegang. Med bakgrunn i dette mener Schildt selv at det også ligger en politisk tanke bak bildene. Hun mener vi fortsatt har en kolonialistisk tankemønster, men at vi ikke helt vil erkjenne det.
Referanser
Schildt nevner maleren Edvard Hopper ved spørsmål om hva som inspirerer.
Hun trekker spesielt frem lysbruken i bildene hans, og hvilken stemningen det klarer å formidle.
Maleren Henri Rousseau er også en sterk referanse, og man kan tydelig se likhetstrekk i den visuelle problematiseringen i hans motiver.
Rousseau er kjent for sine malerier hvor han skildrer et yrende liv i en fargerik og eksotisk jungel. Rousseau selv forlot aldri Frankrike, og skal om sine hyppige besøk til den botaniske hage ha uttalt: When I go into the glass houses and I see the strange plants of exotic lands, it seems to me that I enter into a dream.
Noe av denne lengselen etter å forsvinne inn en annen verden, kommer frem i bildene til Schildt. Det er ikke selve drømmen i seg selv som står sentralt i bildene hennes, men lengsel etter den. Det forlatte museet fremstår som en kulisse for en drøm som en gang var. Og barnet som betrakter gir oss håp om at drømmen fortsatt lever.
Valg av debutant
Noe som slår meg etter å ha sett utstillingen på Bølgen&Moi, er at det kan sees en liten fellesnevner mellom Schildt og den forrige debutanten Monica Kvaale sine arbeider. Begge jobber med iscenesettelse med en mørk og til tider ensom stemning i seg. I Kvaale sine bilder blir vi vitne til en hendelse som nettopp har utspilt seg, mens Schildt skildrer en fryst handling som bærer preg av å ha hendt for lang tid tilbake.
Begge to lokker betrakteren til å synke inn i fotografiene og bli der. Noe som passer veldig godt om man sitter på restauranten med en kaffe i hånda.
Ulla Schildt trekker oss inn i en underlig og samtidig kjent verden innenfor museets vegger. Har du tenkt deg på Naturhistorisk museum i den nærmeste fremtid, kan det godt tenkes du får en ny og litt annerledes opplevelse om du først tar turen innom Bølgen&Moi.
____________________________________________
For mer info:
http://www.interfoto.no/filarkiv/debutantutstillingen/Ull...A4-web.pdf
Iselin Linstad Hauge
Ulla Schildt
Ulla Schildt
Ulla Schildt
Relaterte artikler: