Stort og intenst om pubertet

Puberteten, definitivt en kaotisk fase i livet, og kanskje en tid vi ikke ønsker å gjenoppleve. Tiden da kroppen virkelig røsker tak og utvikler seg til å bli voksen. Ungdommelige sprell i energisk eksplosjon kombineres med desperate forsøk på å forstå alt rundt seg, selv om man ikke skjønner et fnugg, ennå. Men det er vanskelig å definere og sette ord på alt det som pågår. Kanskje fotokunsten kan bidra her?

Det starter med Edvard Munch
Utstillingen PUBERTET er en stor og intens samling bilder fra kontemporære fotokunstnere, videoartister og malere. Jeg velger å fokusere på fotografiene i anmeldelsen, som også er sterkest representert ved utstillingen. Det hele starter likevel med Edvard Munch. Utstillingen er bygget rundt Munchs litografiske portrett Pubertet fra 1902, som viser en ung, naken kvinne på sengekanten, sårbar og følsom i mørkelagte omgivelser. Dette bildet forblir utstillingens estetiske utgangspunkt og danner fundamentet for stemningen og opplevelsen som åpenbarer seg.

Tenåringsjenter i Iran
Det åpner friskt. Den Iransk-Amerikanske fotografen Soodi Sharifis dokumentarserie Teenagers følger en gruppe tenåringsjenter i dagens Iran. Med en estetikk tilnærmet det iscenesatte utspilles ulike scenarioer, som ulovlig røyking ved tebordet, lytting til musikk med bærbar cd spiller og finstudie av tenåringsmagasiner på sengen, scenarioer som muligens kan ses på som "vanlige" i vår verden, men som faktisk virker ganske provoserende i deres tilværelse. Prosjektet gis dermed flere dimensjoner da det også diskuterer oppvekst i den moderne muslimske virkeligheten, som til tross for fundamentalistiske tendenser også virker og tilnærmer seg den vestlige verden i stadig større grad. Et viktig innblikk som kan bidra til å balansere og nyansere synet på hvordan tilstanden egentlig er blant moderne muslimer.

Torill Røst
I motsetning til Sharifis dokumentariske og forholdsvis direkte skildringer er vår egne Torill Røst langt mindre tydelig i sin formidlig. Hennes tre bilder i sort hvit er tiltalende og meget visuelle, men samtidig en anelse dystre og ikke helt enkle og komme inn på. Følelsen av ensomhet omringer dem og skaper en presset stemning. Man vil på en måte trenge seg inn i hodet til personen og se hva som foregår der. Spørsmålene inviterer gjerne, men er også kapable til å frustrere, men kanskje det også er poenget?

Girls in uniforms – herlig estetikk
Denne mystikken fortsetter i Hyun-Jin Kwak sitt prosjekt Girls in Uniforms. Med filmatisk inspirerte grep tar han for seg de samme temaene i form av iscenesettelser. Serien er smågrotesk og galgenhumoristisk. I det ene bildet ser vi gjennomføringen av den lille gjengens blodige og smertefulle innpassritual, mens det neste viser skoleklassen som rolig og disiplinert marsjerer til sin skjebnesvangre drukningsdød i innsjøen. Den herlige estetikken og de sterke, finurlige metaforene sørger for umiddelbar reaksjon fra tilskueren. Var denne tiden så ille?

Visuelt høydepunkt
Tydeligvis ja. For det tar ikke slutt. Som med Sally Mann sitt ene av to prosjekter i lokalene. Den ensomme og uhyre sårbare jenta ligger henslengt på sofaen med kloremerker over magen. Det er voldsomt og dramatisk, og veldig vakkert.
En liknende følelse gjengis i de visuelt strålende portrettene til Hellen Van Meene. Perfekt lyssatt, helt usminket og fulle av kraft gir de sin indre sårbarhet til kjenne gjennom syltynt lag av hud. Utvilsomt et høydepunkt ved utstillingen rent visuelt. Nederlandske Rineke Dijkstra er sammen med nevnte Sally Mann muligens det mest klingende navnet ved utstilingen. Hennes serie av unge i hel figur er både visuelt tiltalende og tematisk sterk. Metaforene stråler ut av de følelsesladde blikkene, og sårbarheten de unge opplever i sin kalde, skjøre nakenhet på stranden er tydelig. De løper ikke rundt i hylende latter, i stedet står de der bare, mutte og grå, som skuddskiver i vannskorpen.

Hvor er smilet?
Og her kommer man til et annet ankepunkt ved denne utstillingen. Kun ved ett tilfelle, i en av illustrasjonene, kan man skimte et smil på veggene. Puberteten er kanskje tung og handskes med, men her finnes det vel nyanser? Selv om ting oppleves ulikt tør jeg påstå at av alle følelsene som på en gang skal skvise seg ut av pubertetssinnet inkluderer dette også både smil og latter. Selvsagt kan bildene også leses metaforisk, men det man ser forblir såpass monotont humørmessig at det fjerner litt av brodden helhetlig. Denne følsomheten er i ferd med å bli en banalitet i kunstriket. Ofte skal portrettene være alvorlige, seriøse med en sprengladning av kriser og traumer som bare venter på tidsuret, men er det hele sannheten? All kunst som baserer seg på kategorien "identitet" behøver ikke være så trasig og humørløs. PUBERTET er en flott utstilling hvor artistene selv ikke kan klandres siden kvaliteten på verkene tidvis er strålende. Problemet ligger i selve utvelgelsen. Her kan det nok jobbes hardere for å finne smilet. Det blir gravalvorlig om en fase av livet som i utgangspunktet er ganske langt unna graven.

Virgins Wanted
Heldigvis kan metaforene tale sitt eget språk. For utleveringen i Jo Broughton sin serie Virgins Wanted kan i det minste ses på med et ironisk smil. Avisannonsen som er inkludert i serien antyder, om mulig bekrefter, at alle de portretterte er jomfruer. Jomfruer som strippet for sjenanse stiller opp som kveldens midtpunkt på scenen i sitt fineste antrekk og med en belysning som gjør dem synlige for selv den blinde i salen. Målet virker enkelt. De er ikke flaue, ikke redde, og de ønsker å overføre denne følelsen til andre. Et lite overraskelsesmoment er også lagt inn da vi møter på et voksent menneske, kvinnen som så gjerne setter sin situasjon, sin jomfruelighet, på dagsordenen. Er ikke hun egentlig ferdig med puberteten? Hvor viktig del av puberteten er presset på seksuell debut? Og på den andre side, blir man først voksen etter den seksuelle debut er overstått? Serien er repetitiv men det styrker egentlig bare konseptet ytterligere. Bruddet med den voksne kvinnens nærvær styrker tematikken, ja faktisk hele Haugars utstilling i stor grad, og bidrar til noen av de tidligere etterlyste nyansene.

Sterk avslutning
De siste stegene gjennom lokalene innbyr til en hommage til den gamle sort hvitt estetikken. Sally Mann sitt andre bidrag At Twelve: Portraits of Young Women er kunstnerisk dokumentar i sin ytterste prakt. Motivene følger den strenge "decisive moment"-tradisjonens reglement med perfekte utsnitt i herlig kontrast og gjengir en fortrolighet med omgivelsene som bringer ærlige og årvåkne innblikk i parforhold på den Amerikanske bygda. Jeg vet ikke om sirkelen sluttes med bildene til Mann, men det er i alle fall en sterk avslutning på utstillingen.

Sett av tid
Som nevnt kunne det ha vært jobbet mer for å styrke helheten i PUBERTET som dessverre fremstår temmelig endimensjonal. Men gleden over å kunne se dyktige fotokunstnere både fra inn og utland i lille Tønsbergs kunstnavle er stor, og med kvaliteten som definitivt eksisterer på veggene er det likevel anbefalt Haugar et besøk. Bare sett av litt tid.

Utstillingen kan sees frem til 11. mai 2008 på Haugar Kunstmuseum.

_____________________________________

Haugar Kunstmuseum:
http://www.haugar.com/