Skrevet av Christian Roth ChristensenAll tvil lagt til side: Metzker er en levende legende i fotografiets historie. Hans flertydige uttrykk og enorme variasjoner har kun en eneste klar linje, nemlig kvaliteten. Nesten uansett hva han har foretatt seg av eksperimenter og sjangere har det endt opp som vellykket.
Det som henger oppe til beskuelse ved Preus museum er utvilsomt av høy kvalitet og fremviser en enorm fotografisk arv. De drøyt 200 vintage-kopiene tar for seg det meste av Ray Metzker sine arbeider opp gjennom hans lange karriere og beviser at mannens vituose karakteristikk holder mål.
Det blir likevel veldig mye
For av og til synes undertegnede det blir slitsomt å se gjennom så mange bilder, og epoker, på en visning. Retrospektiver er lange og drøye, men likevel meget viktige og interessante. Kanskje man bør dra dit flere ganger for å kunne evne og fordype seg totalt i Metzkers mange verk. For alle bildene fortjener oppmerksomheten, det er det ingen tvil om.
Noe nytt hele tiden
Det er noe spesielt med Metzker. Han sier jo selv at han hele tiden lar seg bevege i sine arbeider og føler ikke for å gjenta seg. Det er som elven, at man aldri entrer en elv på samme sted to ganger, for elven flommer og flommer uten stans. Sånn er også livet, og fotografiet. Det blir noe nytt, noe annet, uansett. Tiden avgjør, og tidene Metzker har levd gjennom kommer tydelig frem på denne utstillingen. Det fantastiske eksamensprosjektet som intenst og dystert gjengir et mørkt Chicago på sent 50-tall. Det er decisive moment i herlig prakt, bare med helt andre intensjoner enn de virkelige aktørene i tradisjonen.
Composits
Stemningen han fremhever her blir videreført i hans eksperimenteringer og flereksponeringer, sett i Composits. Kameraet fungerer her som langt mer enn et speil på virkeligheten, og prosjektet baserer seg like mye på selve forståelsen av mediet fotografi gjennom sine succesive moments. Slike ideer er viktige da det våger å utfordre nåtidens standpunkt innenfor fotografiet. Som med så mange slike ideer innen kunsten blir det rakket ned på i samtiden, men ender opp som viktige referansepunkter senere, nettopp fordi det har vært med på å forandre synet på mediet. Metzker har alltid ønsket å være uavhengig, og å tenke selv i sin uttrykksform, og Composits bekrefter denne standhaftigheten til fulle.
Sand Creatures
Det blir derimot aldri så vakkert som i Sand Creatures. De avslappede individene som drar seg i sanddynene blir som vakre skulpturer i sin vidstrakte selveksponering. Noe Metzker tar tak i her er hvordan folk innbitt streber etter privatlivets fred; man slipper aldri inn i hjemmet deres, men de lar deg gjerne skue dem mens de smører lettkledde kropper inn i sololjen sin, tett i tett i den varme solen. Han ønsker ikke å harselere, men heller å fokusere på at dette er slik vi alle er. De er oss, som han selv påpeker.
Ankepunktet
Men mens Metzker stadig understreker sin påvirkning av nuet, av hvem han er da, så dukker det opp et lite ankepunkt på Preus. For når en retrospektiv som denne skal omfatte så meget mye forskjellig som den gjør, så blir det også litt forvirrende. Det er selvsagt forfriskende og kunne se 200 bilder delt inn i ulike uttrykk og sjangere, da blir det mer spennende og inspirerende. Men det blir også en anelse kaotisk, med mange inntrykk i en go som skal absorberes i en stadig mer tettpakket hjernebark. Det tar liksom litt lenger tid å få fatt i motivenes virkelige innhold, når det er nummer 143 i rekken. Samme hvor genialt, vakkert eller viktig det er.
Men, som han sier det selv: Jeg er god!. Denne utstillingen beviser det, Metzker, ingen tvil om det. Men jeg må nok dra dit igjen, og kanskje enda engang. For hodet mitt lar seg lett fylle. Det blir mye, nesten for mye her.
Utstillingen kan sees på Preus museum frem til 5. oktober.
Det som henger oppe til beskuelse ved Preus museum er utvilsomt av høy kvalitet og fremviser en enorm fotografisk arv. De drøyt 200 vintage-kopiene tar for seg det meste av Ray Metzker sine arbeider opp gjennom hans lange karriere og beviser at mannens vituose karakteristikk holder mål.
Det blir likevel veldig mye
For av og til synes undertegnede det blir slitsomt å se gjennom så mange bilder, og epoker, på en visning. Retrospektiver er lange og drøye, men likevel meget viktige og interessante. Kanskje man bør dra dit flere ganger for å kunne evne og fordype seg totalt i Metzkers mange verk. For alle bildene fortjener oppmerksomheten, det er det ingen tvil om.
Noe nytt hele tiden
Det er noe spesielt med Metzker. Han sier jo selv at han hele tiden lar seg bevege i sine arbeider og føler ikke for å gjenta seg. Det er som elven, at man aldri entrer en elv på samme sted to ganger, for elven flommer og flommer uten stans. Sånn er også livet, og fotografiet. Det blir noe nytt, noe annet, uansett. Tiden avgjør, og tidene Metzker har levd gjennom kommer tydelig frem på denne utstillingen. Det fantastiske eksamensprosjektet som intenst og dystert gjengir et mørkt Chicago på sent 50-tall. Det er decisive moment i herlig prakt, bare med helt andre intensjoner enn de virkelige aktørene i tradisjonen.
Composits
Stemningen han fremhever her blir videreført i hans eksperimenteringer og flereksponeringer, sett i Composits. Kameraet fungerer her som langt mer enn et speil på virkeligheten, og prosjektet baserer seg like mye på selve forståelsen av mediet fotografi gjennom sine succesive moments. Slike ideer er viktige da det våger å utfordre nåtidens standpunkt innenfor fotografiet. Som med så mange slike ideer innen kunsten blir det rakket ned på i samtiden, men ender opp som viktige referansepunkter senere, nettopp fordi det har vært med på å forandre synet på mediet. Metzker har alltid ønsket å være uavhengig, og å tenke selv i sin uttrykksform, og Composits bekrefter denne standhaftigheten til fulle.
Sand Creatures
Det blir derimot aldri så vakkert som i Sand Creatures. De avslappede individene som drar seg i sanddynene blir som vakre skulpturer i sin vidstrakte selveksponering. Noe Metzker tar tak i her er hvordan folk innbitt streber etter privatlivets fred; man slipper aldri inn i hjemmet deres, men de lar deg gjerne skue dem mens de smører lettkledde kropper inn i sololjen sin, tett i tett i den varme solen. Han ønsker ikke å harselere, men heller å fokusere på at dette er slik vi alle er. De er oss, som han selv påpeker.
Ankepunktet
Men mens Metzker stadig understreker sin påvirkning av nuet, av hvem han er da, så dukker det opp et lite ankepunkt på Preus. For når en retrospektiv som denne skal omfatte så meget mye forskjellig som den gjør, så blir det også litt forvirrende. Det er selvsagt forfriskende og kunne se 200 bilder delt inn i ulike uttrykk og sjangere, da blir det mer spennende og inspirerende. Men det blir også en anelse kaotisk, med mange inntrykk i en go som skal absorberes i en stadig mer tettpakket hjernebark. Det tar liksom litt lenger tid å få fatt i motivenes virkelige innhold, når det er nummer 143 i rekken. Samme hvor genialt, vakkert eller viktig det er.
Men, som han sier det selv: Jeg er god!. Denne utstillingen beviser det, Metzker, ingen tvil om det. Men jeg må nok dra dit igjen, og kanskje enda engang. For hodet mitt lar seg lett fylle. Det blir mye, nesten for mye her.
Utstillingen kan sees på Preus museum frem til 5. oktober.
Ray Metzker
Ray Metzker