Bruce Gilden – en drittsekkfotograf på høyeste nivå

Bruce Gilden angriper sine ofre som en banditt, fyrer av blitsen rett i fleisen, gjerne med et brøl hvis han er i godt humør og stikker så av før vedkommende får summet seg – det samme ritualet om og om igjen. ”Takk og lov at du ikke har med kamera til Kristiansund”, kom det fra en skeptisk publikummer på første rad. Men Gilden svarer at han er en jævlig god fotograf, medlem av Magnum og tar ikke kommentarer som denne. Det lover godt for starten av en intim workshop med overnevnte publikummer som deltaker under Nordic Light internasjonale fotofestivals siste dager.

Det menes mye om hans stil, som at han er en mobber - selv mener Gilden at det han gjør er terapi for sin barndom i et tøft miljø og oppvekst med en brutal far i Brooklyns gater. Men det Gilden gjør, er egentlig å bruke mennesker som et medium for å illustrere ” the dark side” av vårt samfunn. Subjektivt med direkte blitslys som en metallisk måneeffekt og overraskelsesmoment til sitt fulle. Han er ikke interessert i forskjønnende fotografi men utelukkende å presse grensene for hva som noensinne er blitt gjort tidligere. Han utnytter også fotografiapparatet på en så kirurgisk måte at ingen billedkunstner noensinne ville klart å gjenskape tilnærmelsesvis det samme.

En kan bli en smule engstelig for å treffe denne mannen som er like tøff i kjeften som i sine bilder, som er mer hjemme blant banditter og gatebarn en deg og meg, og som ikke nøler med å slå fra seg hvis han må. Han er ingen idealist, stemmer ikke på noen og likevel aner jeg en humanist på nært hold. Selvopptatt, ja - det handler om hans bilder – ”de fleste andre fotografer er middelmådige fiduser...” - men Gilden er en mann av gata som utvilsomt behandler de mest uprivilegerte mennesker med ekte respekt (utenom i gjerningsøyeblikket da) og sympati og ville samtidig ikke nølt med å gi Bush en rak høye –”fyren er imbesill, mer er det ikke å si om den saken”. Gilden hadde også en kommentar om israelere som ikke egner seg på trykk – ”but I am a Jew, therefore I can say it!”

Gilden har stadig sitt leven og virke i New York City, der han lever med sin kone og datter, men han har også vært svært aktiv i land som Tahiti og Japan. Gilden mener likevel at hans stil er for kontroversiell, paradoksalt nokk, til at han kan bli engasjert som eksempelvis krigsfotograf. Bildene hans rettes derfor mot utstilling mens hans inntektskilde er reklame og moteoppdrag. Kanskje noe bemerkelsesverdig at sistnevne bransje har et mer tolerant spekter for utrykksformer en andre medier. Gilden har likevel sitt unike varemerke – ofte kontrasten mellom svært ulike mennesketyper som han setter opp mot hverandre i all hast og tilfeldig improvisert med eksempelvis anoreksiske modeller og den mest overvektige mannen i gaten. Ser man hans utvalgte merittliste over utstillinger og utmerkelser på www.magnumphotos.com kan man kanskje forstå at fyren forventer en viss respekt. .

Å treffe en slik mann på nært hold blant en håndfull andre deltakere er en luksus som bare kan forekomme i en fotofestival så langt nord. Det er ganske spesielt å få personlig bildekritikk av folk som har vært kollega av Robert Capa og Henri Cartier-Breson i mange år eller som har portrettert de største navn i vår samtid. Det unike med festivalen er ikke bare blandingen av foredrag, utstillinger, workshops, film og musikalske innslag, men også at en møter aktørene nær sagt på likefot i festivalkroen, på hotellet eller sundbåten under den drøye uken arrangementet varer. Og selv om noen av ”stjernene” har vært lokket av hvalsafari for så å måtte ta til takke med hvalbiff så har de alle sett ut til å stortrives – mye skyldes sikkert dugnadsånden og et personlig vertskap.