Kommentar av fotograf Marcel Leliënhof
Jeg leser frilansfotograf Paul S. Amundsens kritikk av Rom 13 med undring og spør meg selv; Hva er det han vil? Hva er det som er det egentlige problemet her?
Jeg får en følelse av at Paul S. Amundsen ikke har lest boken og dermed gått glipp av budskapet. Rom 13 handler om vanskelige valg i livet. At 22 personer gir av sin tid og stiller opp for en god sak er som Aksel Henie, skuespiller og bidragsyter, sier: "Mitt håp med dette prosjektet er at våre felles historier om tøffe valg kan gjøre at folk gir hverandre litt større rom til å gjøre feil, og ikke minst til å gjøre ting rett igjen. Det står respekt og mot av det å bryte med vante mønstre, og det er noe vi alle burde gjøre oftere." Jeg synes ikke vi skal ekskludere mennesker som har lyst til å bidra til en god sak fra deltagelse. Et individ er fortsatt et medmenneske selv om vedkommendes navn figurerer i media.
Jeg er beskrevet som "den kjente reklamefotografen". Har Paul S. Amundsen i det hele tatt noe kjennskap til mitt arbeid? Jeg har i over 10 år dedikert veldig mye av min tid til humanitært arbeid. Blant annet har jeg jobbet for organisasjoner som Kirkens Bymisjon, SOS barnebyer, Kreftforeningen og Rustelefonen. I tillegg har jeg jobbet 4 år med feltarbeid for Norsk Folkehjelp og like mange år med fotografering for Amnesty International. I disse dager jobber jeg for Kirkens SOS og Søttesenteret mot Incest. Jeg er oppdratt til å hjelpe mine medmennesker, dette har jeg tatt med meg inn i det voksne livet. Jeg følger mitt hjerte og hjelper til med det jeg kan for saker jeg tror på. Det betyr ikke at mine verdier passer alle. Ei heller skal alle handle som meg.
Rom 13 har vært en spennende visuell reise. Jeg har hatt frie tøyler til å portrettere de 22 som stilte opp akkurat som jeg ville. Er der noen grunn til at mennesker ikke skal styles og settes i en setting som ikke nødvendigvis avspeiler hverdagen deres selv om tema er alvorlig? Er der en grunn til at de tre deltagerne fra Nettverk Etter Soning (NES) skal behandles annerledes enn de øvrige som stilte opp? Det er nettopp det at mennesker skal få lov å vende tilbake til samfunnet og behandles på lik linje med alle andre etter avtjent straff som NES jobber hardt for.
Jeg som fotograf har tro på at en skal utfordre seg selv hele tiden og at jeg må utfordre meg selv i hvordan jeg jobber og takler visuelle utfordringer. Er en ikke i konstant vekst så blir bildene likeså, stillestående og kjedelige. At prosjektet får oppmerksomhet er naturlig, fordi det er mange sterke og spennende historier som dukker opp. Hadde Paul S. Amundsen brukt tid på å lese historiene så hadde han forstått hvorfor historiene fortjener å bli lest.
Vi lever i et samfunn i dag der det er meget viktig at store selskaper tar ansvar. Det finnes nok selskaper i verden som ikke løfter en finger for å gjøre en forandring. I motsetning til Paul S. Amundsen så synes jeg vi skal applaudere kommersielle aktører som jobber for et bedre samfunn, selv når de samarbeider med veldedige organisasjoner.
Nå har jeg sagt det jeg mener om denne saken, og vil heller bruke tid på å fronte dette på en måte som gagner prosjektet og ikke den enkeltes misnøye med hvordan bildene mine ser ut, hvem jeg jobber for, hvordan jeg jobber og hvem jeg fotograferer. At Paul S. Amundsen ikke liker min fotografiske stil er jo en menneskerett, en kan ikke tekkes alle. Jeg er uansett fortsatt stolt over mitt arbeid og stolt over å vite at prosjektet Rom 13 kan bidra til å gi mennesker som fortjener en ny sjanse nettopp det, en ny sjanse.
Jeg tror frilansfotograf Paul S. Amundsen må sjekke luktesansen sin eller vurdere en dusj for det er ikke i Rom 13 det lukter.
Marcel med frie tøyler
Ubehaget i Rom 13
Jeg leser frilansfotograf Paul S. Amundsens kritikk av Rom 13 med undring og spør meg selv; Hva er det han vil? Hva er det som er det egentlige problemet her?
Jeg får en følelse av at Paul S. Amundsen ikke har lest boken og dermed gått glipp av budskapet. Rom 13 handler om vanskelige valg i livet. At 22 personer gir av sin tid og stiller opp for en god sak er som Aksel Henie, skuespiller og bidragsyter, sier: "Mitt håp med dette prosjektet er at våre felles historier om tøffe valg kan gjøre at folk gir hverandre litt større rom til å gjøre feil, og ikke minst til å gjøre ting rett igjen. Det står respekt og mot av det å bryte med vante mønstre, og det er noe vi alle burde gjøre oftere." Jeg synes ikke vi skal ekskludere mennesker som har lyst til å bidra til en god sak fra deltagelse. Et individ er fortsatt et medmenneske selv om vedkommendes navn figurerer i media.
Jeg er beskrevet som "den kjente reklamefotografen". Har Paul S. Amundsen i det hele tatt noe kjennskap til mitt arbeid? Jeg har i over 10 år dedikert veldig mye av min tid til humanitært arbeid. Blant annet har jeg jobbet for organisasjoner som Kirkens Bymisjon, SOS barnebyer, Kreftforeningen og Rustelefonen. I tillegg har jeg jobbet 4 år med feltarbeid for Norsk Folkehjelp og like mange år med fotografering for Amnesty International. I disse dager jobber jeg for Kirkens SOS og Søttesenteret mot Incest. Jeg er oppdratt til å hjelpe mine medmennesker, dette har jeg tatt med meg inn i det voksne livet. Jeg følger mitt hjerte og hjelper til med det jeg kan for saker jeg tror på. Det betyr ikke at mine verdier passer alle. Ei heller skal alle handle som meg.
Rom 13 har vært en spennende visuell reise. Jeg har hatt frie tøyler til å portrettere de 22 som stilte opp akkurat som jeg ville. Er der noen grunn til at mennesker ikke skal styles og settes i en setting som ikke nødvendigvis avspeiler hverdagen deres selv om tema er alvorlig? Er der en grunn til at de tre deltagerne fra Nettverk Etter Soning (NES) skal behandles annerledes enn de øvrige som stilte opp? Det er nettopp det at mennesker skal få lov å vende tilbake til samfunnet og behandles på lik linje med alle andre etter avtjent straff som NES jobber hardt for.
Jeg som fotograf har tro på at en skal utfordre seg selv hele tiden og at jeg må utfordre meg selv i hvordan jeg jobber og takler visuelle utfordringer. Er en ikke i konstant vekst så blir bildene likeså, stillestående og kjedelige. At prosjektet får oppmerksomhet er naturlig, fordi det er mange sterke og spennende historier som dukker opp. Hadde Paul S. Amundsen brukt tid på å lese historiene så hadde han forstått hvorfor historiene fortjener å bli lest.
Vi lever i et samfunn i dag der det er meget viktig at store selskaper tar ansvar. Det finnes nok selskaper i verden som ikke løfter en finger for å gjøre en forandring. I motsetning til Paul S. Amundsen så synes jeg vi skal applaudere kommersielle aktører som jobber for et bedre samfunn, selv når de samarbeider med veldedige organisasjoner.
Nå har jeg sagt det jeg mener om denne saken, og vil heller bruke tid på å fronte dette på en måte som gagner prosjektet og ikke den enkeltes misnøye med hvordan bildene mine ser ut, hvem jeg jobber for, hvordan jeg jobber og hvem jeg fotograferer. At Paul S. Amundsen ikke liker min fotografiske stil er jo en menneskerett, en kan ikke tekkes alle. Jeg er uansett fortsatt stolt over mitt arbeid og stolt over å vite at prosjektet Rom 13 kan bidra til å gi mennesker som fortjener en ny sjanse nettopp det, en ny sjanse.
Jeg tror frilansfotograf Paul S. Amundsen må sjekke luktesansen sin eller vurdere en dusj for det er ikke i Rom 13 det lukter.
Marcel med frie tøyler
Ubehaget i Rom 13
Marcel Leliënhof står for bildene i boken Rom 13, mens Jonas Forsang har skrevet tekstene
Lurer på om noen av bidragsyterne her har SETT og LEST boka?
Virker ikke slik.
Personlig har jeg vanskelig for å se at han var så opptatt av å få til en diskusjon, da hadde han sannsynligvis ordlagt seg anderledes i sitt innlegg.
Dette er en person som tydeligvis jobber og fotograferer på en helt annen måte enn Marcel, og som ikke respekterer Macel for sitt bidrag.
Man driter ikke på noe eller noen fordi man stiller spørsmål og prøver å få i gang en diskusjon.
Vielen danke Lelienhof
Å skrive : "Det kan godt tenkes (og er vel mest sannsynlig) at Marcel Leliënhof har gjort dette ut fra gode intensjoner, men ikke helt har sett at prosjektet også brukes i kommersiell markedsføring" er etter mitt syn urkomisk.
Marcel er ikke en 20 år gammel nyutdannet student. Han vet nok god, og bedre enn de fleste , hva han holder på med. Og om så er at saken brukes i kommersiell sammenheng, tenker i alle fall jeg, So what?!
Om det nå er slik at Choice har trukket i trådene, så vil jeg tørre og påstå at de ikke har trukket i trådene, men forhandlet seg frem til en avtale på forhånd. De som har sett Marcel sitt arbeid og har fullt med på det han har gjort av arbeid, vet at han ikke er noen nikkedukke.
Hvorfor er det så kritikkverdig om dette prosjektet ble gjort i samarbeid med Choice. Målet var jo å få fokus og reise penger til en veldedig sak. Rødekors som skal lide godt av dette prosjektet er fornøyde.
Jeg er enig i at Marcel Leliënhof unngår å svare på sentrale deler av PSA's kritikk. Petter Stordalen er en mester i å få oppmerksomhet og goodwill. Da han for noen år siden dro til Sellafield for å protestere mot anlegget der, hadde han med seg et helt TV-team som filmet at han, iført kjeledress, klippet seg gjennom gjerdet og hengte opp et banner på innsiden. Oppslagene i avisene var på plass dagen etter.
Det kan godt tenkes (og er vel mest sannsynlig) at Marcel Leliënhof har gjort dette ut fra gode intensjoner, men ikke helt har sett at prosjektet også brukes i kommersiell markedsføring. At Paul Sigve Amundsen kommentere dette, er på sin plass.
At Marcel ikke tar seg tid til å svare på spørsmålene dine har vel mer med at; You Sir are an Idiot.
Behovet ditt for å kritisere denne saken kan ikke sees på annet et desperat behov for oppmerksomhet. Vel du fikk det. Hurra for deg.
"bruker et veldedig prosjekt for å markedsføre et nytt hotell"
Det høres ut som det er store nett og avisanonser vi snakker om her.
Brukes det til markedsføring "Nationwide" eller?
Jeg har ikke sett dem.
I hvilken grad bruker egentlig Choice dette for deres egen markedsføring?
Konseptet er hva det er, og mange kan mene mangt.
Hvis Paul S. Amundsen mener dette i hovedsak er laget for å markedsføre hotellet, bør det jo vises til hvilken faktisk markedsføring de snakkes om. Når man leser ordene "Choice" og "markedsføring" tenker man automatisk stort.
Eller er koker dette bare ned til at det er en god gammel avensyk kritikk av annens fotografs arbeid i et forsøk på å opphøye seg selv?
Jeg syns Prosjektet «Rom 13» var veldig bra, uavhengig av om det kan finnes bilder fra det på en Choice nettside en plass.
Vidar K.
Jeg synes det er rart at Marcel Leliënhof, som sier han har jobbet for mange veldedige organisasjoner, ikke ser hvor uheldig det er når en kommersiell aktør som Choice setter premissene for det som skal være et veldedig prosjekt.
Marcel Leliënhof svarer dessverre ikke på de kritiske spørsmålene jeg stiller i min kommentar, og det tyder på at han har en dårlig sak å forsvare. Jeg stiller derfor spørsmålene på nytt:
Hvorfor velger Leliënhof et konsept og et formspråk som passer perfekt til markedsføringen av dette hotellet?
Hvorfor sier Leliënhof at han har fått frie tøyler når det skinner gjennom at hele prosjektet er gjort på Choice sine premisser?