A900 har en nyutviklet 9 punkt AutoFokus-modul. Det er dessuten 10 stk assistentsensorer som skal gjøre AF-funksjonen kjappere og mer presis når AF Wide er valgt. Det er også en egen sensor som har ekstra kraftig senterfølsomhet når man bruker raske objektiv (f/2,8 eller bedre). Sony påstår at dette gir økt følgefokusnøyaktighet og økt fokushastighet.

Med rosinboller som lokkemat og glupske måker som modell fikk AF virkelig kjørt seg et par timer en solfylt sommerdag. Sammen med 135mm f/1,8 har jeg uvanlig presis fokuskontroll. Og etter min vurdering er AF i følgemodus både rask og presis. Dessuten gir den flotte søkeren meg en følelse av nærhet til motivet som er ekstraordinær, selv i forhold til søkeren i mitt eget 5D, og jeg synes A900 virkelig er en fornøyelse å bruke.

Når jeg har kameraet innstilt på AF kan jeg trykke og holde AF/MF-knappen og få midlertidig MF. Er jeg i MF-modus er det vice versa. Jeg kan også omprogrammere denne knappen slik at jeg skifter mellom AF og MF med ett trykk. Personlig synes jeg denne løsningen er genial i sin enkelhet og den savnes umiddelbart når jeg går tilbake til mitt eget Canonutstyr (som har en mer knotete AF/MF-bryter plassert på objektivet).

Valg av fokusmetode gjøres med en egen knapp som betjenes med venstre tommel. Jeg synes den er litt for upresis, men bra plassert.Av/på-bryteren sitter øverst til høyre, i og for seg en grei plassering. Men enda mer elegant ville det være hvis den var plassert i nærheten av høyre pekefinger, gjerne noe á la Nikon sin løsning.

To minnekortplasser høres bra ut. Dessverre er det snakk om to ulike korttyper. Den ene plassen tar CompactFlash og den andre tar Sonys egne kort. Dette synes jeg er en svært dårlig løsning, selv om jeg selvsagt forstår Sonys baktanke som er å gi en åpning mot tidligere Sony-brukere (som f.eks. undertegnede) som har Sonys litt sære korttype fra før). Det er heller ikke mulig å styre bruken av kortene (f.eks. RAW på det ene og JPG på det andre) og da virker muligheten for å bruke to ulike korttyper ganske uforståelig. To CF-plasser med mulighet for brukerpåvirket lagringssekvens á la Nikon D3x er ikke bare mer fornuftig, det virker også mer logisk og brukervennlig.Luken over minnekortene er den samme typen som sitter på mange kameraer (knepp + skyv + hengsel). Den er enkel i bruk og står i spenn og spretter til åpen posisjon av seg selv. Dessverre åpnes den kun 90 grader. Dette gjør at det blir for liten plass til en normal finger og det blir derfor trangt og kronglete å få ut det største kortet. Dette bør være svært enkelt å forbedre bare ved å bruke en litt mer sjenerøs hengsel med en større åpningsvinkelen.Batteriluken åpner også kun 90 grader. Men fordi batteriet nærmest spretter frem av seg selv, er det enkelt å få ut. Batterikapasiteten virker å være helt ordinær. Kapasiteten er angitt i prosent i kvikkmenyen og kan også ses som streker i toppdisplayet.

På venstre side er det 3 små gummilokk over digitale kontaktpunkter. Både utforming og oppdeling gjør at de er svært enkle å betjene. De gir en positiv feedback når de klikker på plass. Fordi de er hengslet svinger de elegant ut av vei. Meget bra.A900 gjør opptak kun til 12bit, men med formidable 24,6Mp får man opptak med et ekstraordinært informasjonsinnhold. På tross av kameraets høye oppløsning har det allikevel en opptakshastighet som kan stilles til enten H (som gir ganske imponerende 5 bps) eller L (som gir 3 bps). Kameraet er altså ikke raskest i klassen, men 5 bilder i sekundet er likevel 25% raskere enn Canon 5D II og helt på høyde med Nikon D3x når det stilles til 12bit NEF.

På toppen til venstre sitter det et velgerhjul. Her velger jeg mellom innstillingene M (manuell), S (lukkerprioritet), A (blenderprioritet), P (kameraets eget program), grønn Auto eller 1, 2 og 3-posisjonene som kan programmeres med egne innstillinger. Dette er enkelt og fleksibelt, og selv om hjulet har en utsatte plassering er klikkene så pass markante at det (ulikt Canon 5D) beholder valgt posisjon under bruk.I søkeren er det symbol som viser fokusstatus, lukkerhastighet, blender, eksponeringskompensasjon, samt antall bilder som kan tas i serie. Det eneste jeg savner er permanent visning av ISO-verdi. Dessuten har søkeren en egen indikator som viser (på en skala fra 1 til 5) hvor hardt stabiliseringen jobber (relatert til brukt brennvidde, valgt lukkerhastighet og faktiske rystelser). Fordelen med å ha denne indikatoren i søkeren er selvsagt at man kan følge med i kritiske situasjoner og selv gjøre nødvendige "stabiliserende tiltak" hvis den slår kraftig ut.

Dette er oversiktlig og Sony oppgir selv en effekt på 4EV. Den utdaterte/optimistiske "tommelfingerregelen" sier at man skal bruke en lukkerhastighet på minimum 1/N sek. ved bruk av et objektiv med N mm brennvidde. Personlig mener jeg denne formelen bør være (minst) 1/Nx2 for digitale DSLR med høy oppløsning.

Å bruke 135mm på A900 betyr dermed at jeg må velge1/270 sek eller raskere for å få skarpe bilder uten bildestabilisator. Med bildestabilisering klarer jeg som oftest å få skarpe opptak ved 1/60 nesten hver gang, men ved 1/30 klarer jeg det bare av og til. Dette betyr at for meg er effekten 3 trinn heller enn 4 trinn. Likevel gir kombinasjonen 135mm f/1,8 + 1/60 sek + ISO3200 noen ganske enestående muligheter.

Det finnes heldigvis en egen bryter for denne imponerende Super SteadyShot-funksjonen. Denne bryteren sitter lett tilgjengelig for høyre tommel og dermed kan man individuelt velge å bruke den fra det ene opptaket til det neste. Veldig bra.

_________________________________

Les artikkelen Eksponering til RAW - en metodisk tilnærming. Der skriver jeg mer om hvordan jeg jobber med RAW-filene