Sony bruker Alpha-objektiver, men systemet er også kompatibelt med Minolta sine A-type objektiver. A900 kan dessuten bruke Sonys DT-objektiver (crop-1.5x) i en egen APS-C modus. Ulikt Canon 5D tar A900 dermed APS-C-objektiver direkte. Det er også en innebygget sensor som oppdager hvis det settes på et slik objektiv. Da beskjærer kameraet automatisk opptaket til 11Mp, i seg selv en ganske imponerende oppløsning.

Samtidig med A900 lanserte Sony to nye objektiver, en 70-400mm f/4,0-5,6 telezoom og en 16-35mm f/2,8 Zeiss Vario-Sonnar vidvinkelzoom. Disse har jeg ikke hatt anledning til å prøve.

En brennvidde på 135mm er etter min mening svært anvendelig på 24x36mm-formatet. Det gir en bildevinkel som passer både til tette portrett, utsnitt i naturen og arkitekturdetaljer.

På grunn av at 135mm f/1,8 har et ekstremt begrenset skarphetsplan på full åpning gir det i samspill med A900 sin kontrastrike søker en fokuskontroll ulikt alle andre kombinasjoner jeg har prøvd. Dette kan utnyttes fotografisk ved at man kan tilføre opptakene ulik stemning bare ved å manipulere dybdeskarpheten gjennom å velge ulike blendere. Det er nesten en besettelse å bruke og er i seg selv grunn til å velge A900 fremfor andre kameraer med 24x36mm brikkeformat.

135mm f/1,8 er et svært beist på rundt ett kg. Det er dessuten over 12 cm langt og har filtergjenger på Ø77mm og er en imponerende fremtoning. På bildet over sammenlignes Canon 5D + EF135/2,0L (til venstre) med A900 +135/1,8 (til høyre). Disse to objektivene er omtrent like lange, men 135/1,8-objektivet har større diameter og er 1/4 kg tyngre. Når det i tillegg har inskripsjonen Zeiss innrømmer jeg gjerne at forventningene er høye.

Og du verden for et objektiv. Det er helt uten vignettering på full åpning, det har en silkemyk uskarphet, det er sylskarpt og har en ekstraordinær detaljoppløsning. I tillegg har det en minste fokusavstand på minimale 0,7m, noe som gjør at det er mulig å komme uvanlig tett på motivet. På tross av sin størrelse er det en lek å bruke fordi det samlet sett gir fotografiske muligheter ulikt nesten alt annet jeg har prøvd.

Det jeg liker med brennvidden 135mm på 24x36mm-formatet er at det gir en merkbar teleeffekt. Samtidig er bildevinkelen så pass raus at det har et stort bruksområde. Det er etter min mening perfekt som skulder/hode-portrettobjektiv, gjerne med helt åpen blender for å viske ut bakgrunnen. Det er også meget anvendelig når jeg ønsker å isolere detaljer i omgivelsene og det er fortreffelig å plukke utsnitt i naturen.

Bildet av stråene viser for det første at det er mulig å isolere en snever del samtidig som resten av motivet er uskarpt. Objektivet gir uskarpe områder som er kremaktige og svært behagelige, noe som gjør at det som er i fokus presenteres på en forbilledlig måte.

Bildet fra Jæren viser at objektivet også er velegnet for landskapsfotografering. Da blendes det selvsagt ned for å få hensiktsmessig dybdeskarphet. Sammen med stråbildet viser det på mange måter ytterpunktene når det gjelder bruksområde til dette objektivet. Det er riktignok større og tyngre enn jeg foretrekker, men fordi det har i seg noen ganske enestående latente muligheter, er det likevel inspirerende å ta med.

Dessuten gir det en unik fotografisk opplevelse fordi søkeren blir så uvanlig lys, og sammen med A900 sine ekstraordinære søkerkvaliteter er det som om jeg kan tre inn i landskapsrommet.

20mm f/2,8 er relativt lite og nett. Etter min smak har det en så stor bildevinkel at jeg synes det er litt vanskelig å jobbe med. Siden jeg ikke har tilgang på alternativer må jeg i denne situasjonen bare ta det som en utfordring. Det vanskeligste er å få til et godt samspill mellom en visuelt spennende forgrunn og en ikke for fjern bakgrunn. Noe av hemmeligheten er å velge et så lavt standpunkt som mulig i forhold til en beskrivende bakgrunn samtidig som jeg nesten aldri kan komme nær nok forgrunnen.

Dette objektivet er rimelig skarpt på generell basis. Det har imidlertid et markant lysavfall ut mot hjørnene, også når det blendes ned til f/11 og f/16. Dette gjør at hjørnene blir vesentlig mørkere enn midten og dermed trengs det ofte justering for å kamuflere dette i fremkallingsprosessen.

Det har også en optisk fortegning som gjør at horisonten får en bølgebevegelse, høyest på midten og ut mot kantene, lavest en femtedel inn fra hver bildekant. Disse to tingene avslører at det høyst sannsynlig er en gammel konstruksjon som ikke holder mål hverken i forhold til A900 generelle oppløsnings- og yteevne eller som parhest i forhold til 135mm f/1,8 sine helt eksepsjonelle prestasjoner.

Skal Sony virkelig ta opp kampen i tetskiktet må de også ha et bredt utvalg kapable objektiver. Her er noen objektiver jeg synes virker svært relevante i den sammenheng:

Sony 16-35mm F2.8 Carl Zeiss Vario-Sonnar
Sony 24-70mm F2.8 Carl Zeiss Vario-Sonnar
Sony Alpha 35mm F1,4
Sony Alpha F70-200mm F2.8G
Sony 85mm F1,4 Carl Zeiss Planar T
Sony 135mm F1.8 Carl Zeiss Sonnar T
Sony 70-300mm F4,5-5,6G
Sony 70-400 mm F4,5-5,6G

Jeg har bare hatt anledning å prøve 20mm og 135mm-objektivene og jeg opplever at mens teleobjektivet har usedvanlig flott kvalitet så gir vidvinkelen mer moderat prestasjoner.

Kombinasjonen 24x36mm-format, lyssterk optikk og innebygget bildestabilisering kan bare beskrives som vanedannende og både 35mm f/1,4 og 85mm f/1,4 er objektiv som jeg svært gjerne hadde likt å få prøve. Dersom de er i samme klasse som 135mm-objektivet vil det være sensasjonelt.

Jeg har inntrykk av at resten av utvalget er en blanding av "enten - eller", selv om det faktiske utvalget er en fin miks av både faste brennvidder og anvendelige zoomer og egentlig dekker objektivet et ganske stort og variert spekter.

_________________________________

Les artikkelen Eksponering til RAW - en metodisk tilnærming. Der skriver jeg mer om hvordan jeg jobber med RAW-filene.