Etter at SLR-kameraene ble digitale har jeg et bestemt inntrykk av at både utforming og tilvirking av kamerahusene har endret seg. Etter min oppfatning har utviklingen gått fra å være fremstilling av presisjonsinstrumenter basert på robuste, mekaniske løsninger til å bli produksjon av plastbeholdere som inneholder elektroniske komponenter.

Ironisk nok har følelsen av å kjøpe, eie og bruke mekanisk og optisk utstyr av høy kvalitet en tendens til å bli overskygget av bulende former, plastaktig utførelse og et virvar av små, upresise knapper og brytere. Dette merkes først og fremst på materialvalg på overflater, presisjon på hjul, trykkfølsomhet på knapper og soliditet på hengsler og innfestinger. Snart er vel det bare gårsdagens toppmodellene som gir oss som brukere en taktil og estetisk tilfredsstillelse.

På den andre siden blir kameraene mer og mer utstyrt med et utall av valg-, innstillings- og funksjonsmuligheter. Dessuten er bildekvaliteten og ISO-egenskapene blitt bedre enn noensinne.A550 fremstår som et godt eksempel på denne trenden. Noe av det første som slår meg når jeg tar opp A550, er at det på flere punkter virker billig konstruert og tildels tilfeldig designet. Det er på ingen måte et dårlig kamera, og det har (som jeg skal vise senere) filkvalitet helt i øvre sjikt blant DX-kameraene. Men i forhold til A900 (som virker svært robust) fremstår A550 som om det er basert på en annen designfilosofi og kommer fra en annen produksjonslinje. Kanskje kommer det av den grå plastikken som prøver å imitere graffitistål, kanskje kommer det av den litt ubehjelpelig betjeningslayouten på den i og for seg godt utformede kamerakroppen.

Plasseringen av mange av knappene virker litt tilfeldig og mangler mye av den logiske clusterplasseringen som jeg liker så godt på storebror A900. Knappene er dessuten så små og så lave at de er vanskelig å finne uten å måtte se. De har også en så kort bevegelse og har et så svakt trykkpunkt at det er vanskelig å avgjøre om funksjonen er aktivert.

Også kontrollerhjulet er nesten uten merkbare trykkpunkter. Og med sin glatte overflate, beskjedne størrelse og tette plassering mot LCD-skjermens litt for høye kant, synes jeg det er for upresist i bruk.A550 har samme LCD-skjerm som sitter på A900. Den er 3,0" diagonalt, har imponerende 920k bildepunkter og er både kontrastrik og skarp. LCD-skjermen kan tiltes ut fra kamerakroppen opp og ned 90 grader, noe som selvsagt er en stor fordel når man bruker LiveView. Men den kan ikke dreies (slik skjermen på for eksempel Olympus E-30 kan). Dermed er ikke denne funksjonen like nyttig hvis man bruker kameraet i høydeformat. Hengslemekanismen og LCD-skjermen er dessuten montert på utsiden av kamerakroppen, noe som til en viss grad hindrer tilgjengeligheten til søkeren.Kameraet har et innovativt og særegent Exposure Display. Det gir en fiks visning av lukkerhastighet og blenderåpning ved at verdiene vises på to bevegelige skalaer. Likevel er den presentert på en svært ulogisk måte. Skalaene for lukkerhastighet og blenderåpning har nemlig de mørke og de lyse verdiene i samme ende av skalaen. Dette betyr at selv om midtre posisjon er riktig, korresponderer ikke de øvrige blender/lukkerparene (man kan se) i forhold til den samme eksponeringsverdien. Irriterende. Hadde en av skalaene hatt verdiene plassert i motsatt retning ville imidlertid denne inkonsistensen vært løst.

Pussig nok har eksponeringskompensasjonsskalaen (som er synlig samtidig) den lyse og den mørke delen av skalaen i motsatt retning. Det som ved første øyekast ser ut til å være en svært pedagogisk info-skjerm, viser seg ved litt nærmere ettertanke altså å være mer forvirrende enn avklarende. Pussig og ulogisk, og for meg indikerer dette at kameraet enten ikke er designet av dedikerte fotografer eller så har Sony sendt fra seg et produkt som ennå ikke er helt ferdig utviklet.

Fn-knappen bringer opp en liste over ulike innstillinger som kan justeres, og på elegant vis flipper menyene i vertikal posisjon når kameraet snus i portrettformat. Dette synes jeg er elegante løsning, og noe (så vidt jeg vet) Sony er aleine om.

Kamerainnstillingene kan sees på et tradisjonelt Settings Display. Da er imidlertid ikke innstillingene interaktive, noe som gjør at nytteverdien reduseres betraktelig.Måten Sony har implementert LiveView på er både snedig og imponerende. For å få til en kjapp AF når man bruker LiveView er det bygget inn en separat, liten bildebrikke som er plassert oppe i pentaprismehuset. Denne leverer LiveView-bildet på LCD-skjermen samtidig som speilet er nede og lukkeren lukket. Dermed kan man fortsette å bruke AF på vanlig måte, og først når utløseren aktiveres går speilet opp og aktiverer lukkeren på vanlig måte. Ulempen er at den lille bildebrikken i søkeren gjør at bildet på LCD-skjermen kan ha mye støy og dårlige kontraster i lite lys. Dette påvirker imidlertid ikke kvaliteten på selve opptaket.

Bruk av LiveView-funksjonaliteten har dermed ingen negative innvirkninger på AF, slik det ofte er tilfelle med andre kameraer. Men løsningen har en sørgelige bieffekt: Den optiske søkeren må lide. Mer om dette senere.A550 har også en mer tradisjonell løsning som Sony kaller Manuel Focus Check LiveView. Denne modusen aktiveres med en egen knapp. Dermed løftes speilet, lukkeren åpnes og bildet på LCD-skjermen kommer direkte fra kameraets egentlige bildebrikke. Da er det imidlertid ingen AF-funksjon tilgjengelig og fokus må stilles manuelt.Sonys Alfa-bajonettfatning er identisk med den tidligere og nå utgåtte Minolta A-bajonettfatningen. Dermed kan man bruke AF-objektiver fra Minolta. Det kan bety en rimelig måte å utvide objektivparken på, enten fordi man har disse allerede eller kjøper dem på bruktmarkedet etter hvert som behovene melder seg. Det fine med A550 er selvsagt at siden bildestabiliseringen er en del av kameraets innebygde funksjoner, fungerer den uavhengig av hvilke objektiver man bruker.

Symbolet som viser aktiviteten av bildestabiliseringen i søkeren synes jeg er funksjonelt. Det gir meg mulighet til å roe meg ned og sjekke at funksjonen utnyttes maksimalt før jeg trykker av utløseren.A550 har alle de knappene og glansbildene (les: scene-modus for JPG-opptak) som er vanlig i de fleste av dagens DSLR. Knappene på toppen virker imidlertid litt kronglete å nå når jeg bruker den optiske søkeren. Jeg har derfor en bestemt følelse av at kameraets layout i størst mulig grad er tilrettelagt for bruk av LiveView. Det er for eksempel merkbart enklere og mer oversiktlig å bruke de ulike knappene når A550 brukes med LiveView enn når jeg har okularet til øyet. For meg er dette irriterende fordi jeg foretrekker å ha kameraet tett mot pannen. Da klarer jeg ofte å fortape meg i motivet. Det klarer jeg ikke når jeg må titte på en LCD-skjerm med kameraet holdt på armlengdes avstand.

HDR (High Dynamic Range) er i vinden som aldri før, og muligheten til å ta flere opptak med ulik eksponering og kombinere skyggene fra det ene opptaket med høylysene i det andre opptaket i Photoshop er noe som utnyttes av stadig flere. A550 har en innebygget "Multi-frame HDR"-funksjon som Sony kaller Dynamic Range Optimization. Ved hjelp av Auto-ISO tar kameraet to eksponeringer i rask rekkefølgesom kombineres til et felles bilde. Effekten kan stilles i 5 ulike trinn og kameraet er faktisk i stand til å kompensere for kamerabevegelser som skjer mellom opptakene for optimal skarphet.

"Multi-frame HDR"-mode kan være nyttig i kontrastrike situasjoner. det er imidlertid vanskelig å si i hvilken grad denne funksjonen vil appellere til den jevne JPG-brukeren. For selv om det er mulig å oppnå imponerende resultat, skal man (tross alt) vite både hva man ønsker å oppnå og hva man må gjør av innstillinger for å få noe brukbart ut av funksjonen.

A550 har også en egen knapp merket Smart Telekonverter. Den virker bare i JPG-modus i LiveView, men er i praksis en digital zoom. Hva en knapp som Smart Teleconverter har å gjøre på et DSLR er imidlertid (for meg) helt uforståelig. Antakelig bærer denne prioriteringen bud om at denne modellen først og fremst retter seg mot brukere som foretrekker ferdige JPG-filer rett ut av kameraet.

Heldigvis er de mest brukte sekundærknappene (eksponeringskompensasjonsknappen merket +/- og AEL) godt plassert. Som med de fleste kameramodeller vil man nok, etter hvert, lære seg layouten å kjenne og bli vant med de ulike innstillingsmulighetene. Men etter min oppfatning bør Sony snarest studere sitt eget A900 og kopiere så mye som mulig av betjeningslayouten over på en fremtidig, oppgradert A551.