Ser vi på objektivets lysstyrke på f/2,0-2,8 og bildebrikkens størrelse og vurderer denne kombinasjonen opp mot tradisjonelle speilreflekskameraer med 15x23mm-brikke utrustet med kit-zoom med lysstyrke f/3,5-5,6, er X10 sine ISO-egenskaper i realiteten faktisk helt på høyde.

Objektivets lysstyrke på hele to trinn bedre lysstyrke veier nemlig opp for at brikken er vesentlig mindre ved at man kan velge to trinn lavere ISO ved samme lukkerhastighet/ dybdeskarphet/ bildevinkelkombinasjon.

X10 er derfor et svært attraktivt kamera hvis man ønsker seg kapable lavlysegenskaper i en kompakt, rimelig løsning. Slik sett har Fujfilmi laget en grunnstamme som har potensial til å bli en svært vellykket løsning.

På mange måter handler fotografering først og fremst om visuell kommunikasjon. Men for meg utgjør den store gleden ved å bruke et kamera selve samspillet menneske-maskin der mitt fotografiske blikk forenes med kameraets fysiske gestalt på en måte som gjør at jeg klarer å glemme både meg selv og kameraet.

Til min gledelige overraskelse oppdager jeg at X10 har en optisk søker, og med okularet pent plassert opp i venstre hjørne fremstår dette kompaktkameraet seg nesten på Leica-vis, og assosiasjonene til de tradisjonelle rammesøkerkameraene som hadde sin glanstid på 60- og 70-tallet presenterer seg umiddelbart.

Som nevnt tidligere så må objektivets zoom-funksjonen betjenes manuelt, noe som underbygger at man bør/skal/må bruke begge hendene for å operere kameraet. Dette igjen oppmuntrer til å bruke den optiske søkeren.

Fujifilm sier selv dette om søkeren: »En nyutviklet optisk søker med vid betraktningsvinkel, koblet til den manuelle zoomen skaper en fantastisk følelse av fotografering på en nostalgisk måte.» Dette høres svært lovende ut ut, og jeg får derfor store forventninger til den optiske søkeren, ikke minst fordi jeg liker den økte kontrollen en god optisk søker kan gi.

Men allerede fra første øyekast er den optiske søkeren en nedtur.

Skuffelsen min er stor når jeg setter kameraet til øyet. Den optiske søkeren er for det første mindre enn jeg hadde tenkt meg, dessuten mangler den totalt all form for informasjon: Ingen lukkertidsangivelse, ingen blenderåpningsangivelse, ingen ISO-verdi, ingen fokusbekreftelse, ingen avstandsindikasjon og ingen angivelse av valgt brennvidde.

Den optiske søkeren er rett og slett blottet for en hver form for informasjon. Faktisk er det ikke en gang mulig å se om kameraet er skrudd på eller av når jeg holder øyet til okularet.

For å sammenligne: Det optiske søkerbildet i X10 er litt større enn den optiske søkeren i et rundt 20 år gamle Olympus mju400-zoom kompaktkamera, og den er faktisk merkbart større enn søkeren i (det nylig lanserte og 50% dyrere) Canon G1 X.

Men den optiske søkeren i X10 er mye mindre enn den optiske søkeren i et 40 år gammelt Olympus 35Rc 42/2,8. Olympussøkeren er faktisk en fullblods rammesøker med en tydelig, hvit ramme som viser motivutsnitte og et splittbilde i senter som gir forbausende god kontroll med manuell fokusering (selv i lite lys). I tillegg vises blenderverdi øverst og lukkerverdi nederst.

Selv et 50 år gammelt Agfa ISO-RAPID (et kamera jeg fikk som guttunge) har omtrent samme størrelse på søkerbildet som X10. Og søkeren i dette billigkameraet fra 60-tallet er (tro det eller ei) faktisk lysere (og virker derfor mer kontrastrik) enn søkeren i X10.

På tross av disse innvendingene velger jeg å bruke den optiske søkeren en periode. Når jeg bruker zoomen så zoomer også søkerbildet, det er selvsagt en fordel og gir (tilsynelatende) god kontroll med motivutsnittet.

Da jeg etter å ha tatt et røslig antall bilder velger å bruke LCD-skjermen i stedet, viser det seg at den optiske søkeren har en dekning på skarve 85% av motivutsnittet. En søkerdekning på 85% betyr at det er skåret bort 15% av søkerbildets total bredde og at det er skåret bort 15% av søkerbildets totale høyde. Dermed viser den optiske søkeren i realiteten kun rundt 70% (eller litt over to tredjedeler) av motivutsnittet som kommer med på opptaket. Eller sagt på en annen måte: Jeg må beskjære opptakene ned fra 12Mp til rundt 8Mp for å få samme utsnitt som jeg så i den optiske søkeren.

I utgangspunktet liker jeg Fujifilm X10 svært godt: Det virker på mange måter som et solid arbeidsredskap som gir fra seg RAW-filer med gode kvaliteter. Jeg bruker også kameraet på Auto-ISO en lengre periode, og sammen med den innebygde bildestabilisatoren og modusvelgeren innstilt på A (aperture=blenderforvalg) gir dette meg (i prinsippet) et overraskende lettbetjent kamera.

Dessverre må jeg konkludere med at den optiske søkeren er (for meg) en gedigen nedtur og uten praktisk nytte i de aller fleste situasjoner. Å nærmest være tvunget til å bruke LCD-skjermen som søker er derfor til stadig irritasjon. Å holde kameraet på armlengdes avstand når jeg skal ta et bilde bryter (for meg) den fotografiske magien.

Hvorfor Fujifilm velger å konstruere den optiske søkeren på denne begredelige måten, er jeg ikke i stand til å forestille meg. I stedet stiller jeg meg følgende spørsmålet: Hvorfor har Fujifilm valgt å implementere en så dårlig optisk søker i et kamera som har et grunnkonsept direkte rettet mot entusiaster? Selv om jeg vet at dette ikke er like viktig for alle, forstår jeg ikke hva det er som hindrer Fujifilm i å implementere en søker som kan brukes.

Det skal i følge spekken være mulig å ta syv bilder i sekundet med X10. Men når jeg prøver dette ute er det stopp etter bare 5-6 opptak fordi kameraets buffer er full og må lagre til minnekortet. Dette tar uendelige 10-12 sekunder, dermed synes jeg at seriebildefunksjonen er uten praktisk nytte. Skrivehastigheten er selvsagt avhengig av kortets hastighet, men selv når jeg bytter til et raskere kort går det 7-8 sekunder.

Foran på kameraet sitter en bryter som kan stilles i tre posisjoner: AF-S (autofokus single), AF-C (autofocus continues) og MF (manuell fokus). Dette lover selvsagt bra, og etter en stund ønsker jeg å sette denne bryteren til MF og bruke kameraet på ekte rammesøkermaner ved å stille fokus på en fast avstand.

Men å bruke manuell fokus er en selsom opplevelse, det finnes nemlig ingen fokusring på objektivet. I stedet må man dreie på fireveisvelgerringen, noe som raskt viser seg å være en trøstesløs oppgave. For det første er ringen alt for liten, og for det andre (skal det vise seg) må man dreie og dreie og dreie og dreie for å endre fokusavstand.

Samtidig som man justerer fokusavstanden zoomer skjermen automatisk inn til senter av motivutsnittet, noe som ganske sikkert skal gjøre det enklere å se hvor fokus er plasser. Selve fokusavstanden vises på en meterskala som presenterer seg i nedre del av LCD-skjermen. Men med objektivet på lengste brennvidde må jeg dreie "fokusringen" syv ganger for å endre fokus fra 0,5m til 1,0m, og nye syv omdreininger for å endre fokus fra 1,0m til 1,5m. På korteste brennvidde er det riktignok tilstrekkelig med to omdreininger for samme avstandsendring, men min vurdering er at MF mest er for spesielt interesserte, og da kun i helt spesielle tilfeller.

Responsen til manuell fokus kan avhjelpes ved å trykke AEL/AFL-knappen. Da fokuserer kameraet automatisk, deretter kan man selv finjustere fokus på manuelt vis. Dette betinger likevel at man må se på LCD-skjermen, noe som knapt kan kalles en erstatning for tradisjonell, manuell fokusering.

Et kamera som er med i lommen tar selvsagt flere bilder enn et kamera som blir liggende hjemme fordi det er for stort, og fordi X10 har en relativt beskjedne størrelse går det fint å ta det med deg i en jakkelomme. Fuji X10 kan med sin allsidige funksjonalitet på mange måter betegnes som et fullblods kamera som kan det ta flotte bilder, men som jeg allerede har pekt på så har det noen overraskende bruksmessige begrensninger.