Fotografen Arnold Newman har sagt følgende: "Vi tar ikke bildene med våre kameraer, men med våre hoder og hjerter".

Å bare ta med seg X10 og la speilreflekskameraet ligge hjemme er fristende. Layouten på knapper og hjul er OK, betjeningsmulighetene er mange, og det er ingen tvil om at det er mulig å ta bilder med flott kvalitet med en X10.

Men uavhengig av kameravalget mitt så handler fotografering først og fremst om å se motiver, bestemme seg for utsnitt og utnytte lysets kvaliteter. Dette betyr at jeg må være tålmodig, det betyr også at jeg må være aktiv og plassere meg slik at forholdene på stedet utnyttes kreativt. Dette krever en bevisstgjøring og utvikling av det jeg liker å kalle "det fotografiske øyet", og da må jeg "lytte" etter klangen i omgivelsene. Dette gjelder også når jeg bruker et kompaktkamera som X10.

En grunnleggende fotografisk utfordring som jeg (av og til) prøver å gi meg selv, er derfor å bli flinkere til å se med hjertet og å lytte med øyet. Når jeg tenker tilbake på hvordan jeg har brukt dette kameraet, er det nettopp dette å ta utsnitt av hverdagslige omgivelser som X10 er blitt brukt mest til. Etter hvert ble dette til små oppdagelsesutflukter rundt i kjente trakter, kamera inspirerer meg nemlig (først og fremst) til "å bruke bakrommet og spille på små flater" ...

Fotografiet har (på sitt beste) evnen til å kommuniserer med betrakteren gjennom et visuelt språk. Men det fotografiske resultatet påvirkes også av hvordan kamerautstyret holdes, behandles, justeres og innstilles i eksponeringsøyeblikket. Da er det selvsagt greit at det tekniske aspektet kan håndteres på en oversiktelig måte. Men kameraet "i seg selv" har ingen (direkte) innvirkning på det bildetekniske resultatet. De premissene er det kombinasjonen objektiv-bildebrikke som gir, selve kamerahuset er (satt på spissen) bare å betrakte som et avstandsstykke som holder optikken i riktig avstand fra opptaksmediet.

Bildene i dette kapittelet er tatt innenfor en radius på mindre enn 20 meter, og er valgt ut for å vise at det er mulig å finne fotomotiver nesten hvor som helst. Disse bildene dveler ved det samme temaet, der utforskingen av sort/hvittmulighetene i nærmest ensfarget bladverk har vært en av utfordringene.

Dermed er jeg over i noe som ofte er lett å glemme: Gleden ved å oppdage omgivelsene fotografisk. For meg er det nettopp dette oppdagelseaktige aspektet som er den sterkeste tiltrekningskraften ved fotograferingen.

Slikt sett opplever jeg at prosessen med å fotografere har tre stadier med veldig ulik karakter.

Det første stadiet er utvelgelsen av selve fotoutstyret og hva jeg tar med av kameraer og objektiver. Denne gangen er det Fuji X10 og kompaktkameraets avgrensninger som gir premissene.

Det neste stadiet er å leite etter motiver, og i den prosessen merker jeg at mitt fotografiske blikk påvirkes av hva jeg har med i fotobagen. Med X10 over skulderen er det først og fremst fotografering av hverdagssituasjoner som er det mest naturlige.

Nesten alt kan vrenges til å bli interessante motiver. Holder jeg lenge nok på med en type fotograferingspraksis er det som om jeg faller inn i en transe. Det visuelle utsnittet som avgrenses i søkeren er derfor (for meg) starten på den fotografiske tankeprosessen, ikke slutten (slik enkelte synes å mene). Av og til er det som om det er de abstrakte tingene (som tekstur og mønster) som presser på og som fremstår som de mest konkrete motivene ...

Det tredje stadiet av den fotografiske prosessen er (for meg) å fremkalle RAW-filene på datamaskinen. Da hender det at jeg prøver å fristille meg helt fra både utstyret jeg har brukt og emosjonene jeg hadde mens jeg søkte opp motivet. I denne fremkallingsprosessen begynner søkingen etter selve det iboende «fotografiet» som skjuler seg i opptaket.

Det synlige fotografiet er (for meg) ikke et "elektronisk produkt" som kan lagres på harddisken. Tvert i mot er fotografiet et visuelt uttrykk som er synlig og satt sammen av pigmenter på et stykke papir eller som er satt sammen av lysende fargepunkter og manifisterer seg på en skjerm.

Et fotografi er heller ikke "virkeligheten". Et fotografi behøver ikke en gang å representerer (eller være et bilde av) "virkeligheten" slik vi ser den med det blotte øyet. Å bearbeide, vri og vrenge på opptaket (etter at det er tatt) kan derfor være en like viktig del av det visuelle uttrykket (og det litterære innholdet) som selve eksponeringen (øyeblikket når vi trykker ned utløseren). I noen fotokretser er det (etter min mening) i for stor grad "fokus" på opptakssituasjonen, mens de svært omfattende fremkallingsmulighetene som finnes enten overses eller underkjennes.

Jeg mener derfor at fotografens innsats ikke er ferdig før han/hun har hentet ut, og jobbet fram, de visuelle kvalitetene i opptaket som ble (pre)visualiserte FØR utløseren ble trykket ned. Det ferdig fremkalte resultatet kan derfor ofte bli ganske annerledes enn slik "virkeligheten" var på eksponeringstidspunktet.

Jeg ønsker ikke å sloss mot det kameraet jeg bruker, men et irritasjonsmoment med X10 er at det virker litt (for) treigt på noen viktige punkter. Det er treigt å skru på og treigt å vekke fra søvn, å måtte vente to-tre sekunder kan faktisk oppleves som frustrerende. X10 har dessuten en ganske begrenset buffer, spesielt når kameraet lagrer filene som RAW. Serieopptak er derfor noe man helst ikke bør prøve seg på. Å stå og se at motiver kommer og forsvinner i løpet av de 7-8-9 sekundene det tar for kameraet å skrive til minnekortet (etter at man har tatt 5-6 RAW-opptak i rask rekkefølge), er faktisk svært enerverende fordi kameraet da rett og slett er utilgjengelig. Implementeringen av manuell fokus er heller ikke noe å rope hurra for.

Er man interessert i å jobbe med de fotografiske særtrekk som liten dybdeskarphet kan gi, er et hvert kompaktkamera egnet til frustrasjon: Liten dybdeskarphet er (bortsett fra på svært kort motivavstand) rett og slett en umulighet. For noen er dette en ubetydelig mangel, for andre (les: undertegnede) er dette selve hovedinnvendingen mot kompaktkameraer generelt.

Det å fortape seg i øyeblikket FØR jeg trykker ned utløseren er det mest magiske ved fotografering. Med en optisk søker som dekket 100% av motivutsnittet og med info om fokus, blender og lukker i den optiske søkeren ville X10 nemlig vært et svært allsidig og anvendelig kamera, i hvert fall i forhold til mine preferanser og behov. Så selv om X10 har gode betjeningsmuligheter og gir teknisk sett flotte muligheter, trekker (i litt for stor grad) X10 sin underdimensjonerte, informasjonsløse, optiske søker ned inntrykket for meg.

Et raskt f/2,0-2,8-objektiv er absolutt ikke hverdagskost i et kompaktkamera. Å ha tilgang til god lysstyrke i hele zoom-området i samspill med en (i denne sammenheng) stor 7x9mm bildebrikke, betyr at støynivået er meget godt kontrollert, også i relativt lite lys. Derfor vil jeg si at det er objektivets gode lysstyrke i kombinasjon med opptak til RAW, innpakket i kameraets solide (men likevel kompakte) utførelse som er dette kameraets styrke.

Klarer man å overse manglene ved den optiske søkeren, tar man seg god tid når utløseren betjenes og bruker man kameraet på måter der dybdeskarphet ikke har noen direkte innvirkning på det fotografiske uttrykket, er X10 et tiltalende kamera. Ja, beint fram sjarmerende er det, og ønsker man seg et kompakt kamera som leverer fra seg RAW-filer av solid kvalitet, og som gir vesentlig bedre kontroll på det fotografiske resultatet enn hvilken som helst mobiltelefon, kan det derfor være fornuftig å kikke nærmere på X10. Jeg er nemlig helt sikker på at det vil kunne glede mange inspirerte fotografer.



Oktober 2012
Geir Brekke


Alle typer tilbakemeldinger og kommentarer ønskes.
Disse kan sendes til: zevs(at)mac(dot)com