Forløperen til G5 ble lansert vinteren 2009, da hadde kameramodellen betegnelsen G1.

Den gang var det to ting som ble fremhevet ved lanseringen: Det var «verdens minste» systemkamera og det var «verdens første» systemkamera med videosøker. Inntrykket jeg satt igjen med den gangen var at kameraet fremsto som en uferdig modell med en litt plastikkaktig utstråling. Det hadde en søker som flimret og manglet dynamisk respons og det hadde en bildebrikke som ikke helt klarte å måle seg med konkurrentenes ISO-egenskaper.

Allerede fra første blikk er det tydelig at G5 er et mer velutviklet kamera enn G1. Det ser mer tiltalende ut, det har en layout som allerede før man tar kameraet i bruk virker mer brukervennlig, og det har en byggekvalitet og overflatestruktur som er på høyde med andre, konkurrerende modeller.

Panasonic har i tillegg gitt fireveisvelgeren, og klusteret av knapper som sitter rundt denne, en rustfri, forkrommet utførelse. Dette øker inntrykket av at Lumix G5 skal oppfattes som et kvalitetsprodukt.

Kameraet er utrustet med en LCD-skjerm som er hengslet og som derfor kan vris på mange ulike måter. Dette gjør at man kan ta bilder fra andre vinkler og på andre måter enn om man bare bruker søkeren.

En av konsekvensene av å bygge et speilløst kamera er at muligheten for en optisk søker avskjæres. En del speilløse modeller mangler tradisjonell søker, dermed er man henvist til å bruke såkalt LiveVirew og se på LCD-skjermen.

At LCD-skjernen er vridbar gir utvidede opptaksmuligheter i vanskelige situasjoner, men å bruke LCD-skjemen som søker er i mange andre situasjoner og sammenhenger en svært dårlig løsning. Heldigvis er G5 utrustet med en videosøker som har et forbausende stort søkerbilde.

Jeg syndes dessuten at videosøkeren fremstår som relativt god, selv om den beskjedne oppløsningen på 1,4Mp gjør at søkerbildet fremstår som knudrete og uten den klarheten man er vant med i en god, optisk søker. Videosøkeren har fremdeles av noen av de samme svakhetene som jeg påpekte ved G1, jeg opplever nemlig at høylysene brenner ut og skyggene gror igjen, spesielt i kontrastrike lysforhold en solskinnsdag.

Lumix G5 leveres i sett med en 14-42mm f/3,5-5,6 kit-zoom. Dette er som de fleste andre kit-zoomer bygget hovedsaklig i plast, har lav vekt, går fra moderat vidvinkel til moderat tele og har svært nedslående lysstyrke.

Med videosøker utgjør den dårlige lysstyrken i og for seg lite for søkerens lyshet (dette lystapet kompenseres jo automatisk av videosøkeren), og denne innebygde bildestabiliseringen kompenserer delvis for lange lukkertider. Men kit-zoomen fremstår likevel som unødvendig stor i forhold til kamerahuset når det er montert på det kompakte G5.

G5 fremstår imidlertid som et ganske annet, og mye mer attraktivt kamera når jeg får montert på 14mm f/2,8, 20mm f/1,7 eller 45mm f/1,8. Disse objektivene er svært kompakt, overraskende lyssterk og leverer nøyaktig det jeg er ute etter: En lyssterk fotoutrustning med lav vekt i en kompakt innpakning og (viktigst) med en stor søker.

Men foran nevnte objektiver har samme mangler som jeg finner på det meste av ny optikk: Fravær av blenderring (og derfor fravær av hyperfokalangivelser) og en fokusring som hverken har start- eller stoppunkt (den kan vris rundt i de uendelige og manglende derfor avstandsangivelse).

I praksis betyr dette at jeg må enten se på LCD-skjermen eller inn i søkeren for å gjøre de innstillingene jeg ønsker. Dette er i og for seg ikke noe kritikkverdig, dette er jo (stort sett) det man er nødt til å gjøre med alle «moderne» kameramodeller. Samtidig må det være lov å peke på at fravær av blenderring på objektivet gjør at betjeningen ikke er så effektiv og atraktiv som den kunne vært.