Om kritikk av fotografi - 3

Forenklet sett har vi to ulike veier til bildet. Den ene handler om fortolknng og den andre om analyse. Fortolkning handler om hva vi forstår med bildet, og analysen handler gjerne om identifikasjon og strukturering av de ulike elementene som utgjør bildet. Vi kan kanskje beskrive disse to metodene som kvalitativ og kvantitativ metode - uten at vi skal gå mer inn på disse begrepene og rekkevidden av dem.

Hermeneutisk fortolkning kan være en god metode for en individuell og mer personlig tilnærming. Den oppstår og utvikles av betrakter i møte med bildet, og vil alltid være begrenset av betrakters individuelle kunnskap og erfaring. Vi kan forstå fortolkningen som en prosess som utvikles ganske raskt i begynnelsen og etter hvert langsommere.

Den hermeneutiske modellen beskriver prosessen som en spiral, hvor hver gang vi gjennomgår et bilde danner en sirkel som slutter et erfaringsnivå høyere enn utgangspunktet. Neste gang vi gransker sammen bildet gjør vi det på bakgrunn av forrige, og på denne måten kan vi tenke oss at spiralen utvikles.

De fleste av oss har sikkert erfart at forholdet til et bilde kan endres ganske mye over tid. Dette skjer nok med det meste i livet, og for å kunne forstå å bruke dette fenomenet må vi tenke erfaring som en pågående prosess. Denne prosessen varer hele livet (håper jeg).

Semiotisk bildeanalyse forholder seg til bilder som tegn og symboler, og den egner seg godt til f.eks. å undersøke forhold rundt reklame og publikum, som hvordan f.eks. visse grupper oppfatter de signaler, tegn og symboler. Semiotisk bildeanalyse har sitt utspring i språkanalyse, og den tar gjerne for seg forholdet mellom test og bilde.

Denne formen for bildeanalyse er svært utbredt innen akademiske miljøer, for samfunnsvitenskap og medieforskning, men den gir ikke den type svar man ofte søker med individuelt og personlig arbeid med bilder, som f.eks. innen kunstutdanningen. (Skjønt i dag arbeider nok mange kunstnere også med sosiologiske og antropologiske metoder).

Når vi snakker om kritikk av bilder, bør vi klargjøre hva vi er interessert i å kritisere eller vurdere. Hvis det handler om f.eks. politisk, samfunnsmessig eller sosioøkonomisk kritikk vil det være greit å bruke analysemetoder som åpner mulighet for å tydeliggjøre de verdier og variabler man ønsker å belyse og kvantifisere. Med en kvantitativ metode betyr derimot ikke individets mening noe alene, bare som del av en statistisk mengde. Her kan man lettere trekke ut for eksempel endringer i et samfunn over et tidsrom eller forskjeller mellom ulike sosioøkonomiske regioner osv. Men vi må ikke glemme at også slike analyser forutsetter en fortolkning, og er ikke denne holdbar blir heller ikke analysen holdbar.

Ønnsker vi derimot å belyse individets forhold til et bilde, vil trolig en hermeneutisk fortolkning kunne tilfredsstille de fleste aspekter. Men her melder også problemene seg lettere, ettersom det iblant kan bli vanskelig å skille mellom det unikt personlige og generelle. Handler det om kritikk av teknikk vil som regel variablene letter kunne defineres, enn om det handler om opplevelser og det språkløse. Men uansett er det avgjørende at kritikeren tilkjennegir sine målsetninger. Ofte kan et utsagn virke forførende, uten at den begrunnes eller utdypes – og da vil utsagnet i seg selv bli gjenstand for ny individuell tolkning … og resultatet bli vilkårlig og man havner lett i ’grøfta’.

Vi møter verden emosjonelt, om vi vil det eller ikke. All sansing må oversettes til rasjonelle tanker for å danne språklig mening, selv om denne prosessen sjelden er bevisst. Dette betyr at også fortolkning har et emosjonelt utspring. Det betyr at vi lett reagerer på ting vi ikke kjenner eller vi er usikre på, mens vi lettere kan plassere det velkjente og trygge. Dette fører til at vi som oftest verdsetter det velkjente, og som regel bruker vår umiddelbare dømmekraft på at det vi ser er slik det skal være – dvs vi er fornøyd med en bekreftelse. Her stopper det også opp for mange – og det er her utfordringene begynner: Vi må bli bevisste og lære oss til å overskride bekreftelsen, og bruke vår nysgjerrighet for å studere det vi ikke gjenkjenner for å undersøke det og kanskje utvide vår horisont.

Robert Meyer, 2006-03-12