A New History of Photography

A New History of Photography sammenfatter fotohistorien i 41 kapitler. Boken er skrevet av 29 forfattere under redaksjon av den franske fotohistorikeren Michel Frizot, som selv har skrevet tolv av kapitlene. Med vitenskaplig etterrettelig oversikt over fotografiets egne forutsetninger, og en grunnleggende fotohistorisk innsikt, er dette blitt en populær fotohistorie som sammenfatter fotografiene i historisk bredde. Det fantes ikke noen oversiktlig, samlende fotohistorie I Frankrike, til tross for at oppfinnelsen faktisk er fransk (i det minste slik man forholder seg til definisjonen av fotografi i dag). Den forrige fotohistorien, som kunne vise stor bredde, var skrevet av Raymond Lecyer, Histoire de la Photographie, og utgitt i 1945.

Michel Frizot fikk oppdraget med å skrive en ny samlende fotohistorie, av en underavdeling av det franske kulturdepartementet: Commission des Arts, som igjen er en underavdeling av Centre National du Livre (ikke helt ulikt Kulturrådet i Norge). Som forsker ved Centre de Recherche sur les Arts et le Language. Ecole des Hautes Etudes en Sciences Sociales i Paris, og professor i fotohistorie ved Ecole du Louvre i Paris, har han lang fartstid i faget, og bl.a. kuratert en rekke utstillinger og skrevet utallige artikler og essays om fotografi.

Frizot ønsket ikke å lage enda en antologi over biografiene til de store fotografene, eller en samling av de beste samtidsfotografier, eller en arena for anerkjente celebriteter. Boken kan leses på to nivåer, skriver han i forordet. Dels som en samling bilder som skal illustrere den visuelle kontinuiteten, mens tekstene skulle formidle historisk og analytisk informasjon, som leseren kan bruke for å utvide sin egen forståelse. Han understreker også at det er viktigere å få vite hvorfor folk tar bilder, enn å fortelle folk hvordan de kan ta gode bilder.

Hensikten med Frizots historie har ikke vært å avvise tidligere historieforståelse eller å skrive en nytenkende ’kontekstuell’ historie. Hans interesse er av mer idehistorisk natur. Han åpner for å diskutere den allerede eksisterende fotohistorien, for på den måten gi et bredere perspektiv på fotografiens og fotografienes rolle de siste 160 år.

Den nye fotohistorien er først og fremst en meget interessant antologi av tekster skrevet av mange fremstående fotohistorikere. Selv setter Frizot tonen i de innledende kapitlene, og avslører en svært omfattende og dyp kunnskap og innsikt. Dette betyr ikke at man må være enig i alt han skriver, men han leder leseren inn på mange fruktbare tankebaner som reiser nye spørsmål. Frizots bidrag har klare filosofiske trekk som beriker både emnene og den våkne leseren. Hans mange medforfattere evner også å legge frem spennende synsvinkler, og åpner ytterligere for et bredere perspektiv og flere interessante spørsmål. Det de alle har til felles, er ikke å avvise tidligere fotohistorier, men tvert imot å bygge videre på dem. Og det er nettopp her Frizts historie beriker, som han selv ønsker, ikke bare de helt uvitende, men i enda større grad de som har større innsikt i denne utrolig kompliserte historien.

Men på den andre siden ligger det også en fallgruve i prosjektet. På et akademisk nivå er fotohistorie et nytt og lite påaktet forskningsfelt i Norge. Med den enorme interessen fotografier har fått i de siste 20-30 årene, både på kunstarenaen og innen massemedier og internett, så har feltet blitt et ’fristed’ for oportunister som trenger å markere seg for å gjøre rask karriere. Dette har vært relativt enkelt fordi det har vært så lett å imponere med lite kunnskap der hvor folk flest er ganske uvitende og ureflekterte. Særlig her hjemme hvor fotografier tradisjonelt har hatt lav status som en vulgarisering av den ’gode smak’ innen et bornert og proviniselt miljø.

Boken er en viktig hjørnesten i ethvert bibliotek hvor det gis seriøs plass til fotohistorie.