Norsk dokumentarfotografi fra forleden dag

Følg foto.no på Facebook

På tampen av 2009 slapp Forlaget Press boken Norsk Dokumentarfotografi i dag. Bokutgivelsen kom 3 år etter at Fritt Ord fordelte totalt 6 millioner kroner til i alt 38 norske dokumentarprosjekter.

Da boken kom, lovte pressemeldingen oss et overflødighetshorn av kreativitet og talent, redigert og forent i bokform av Rune Eraker.
I følge redaktøren var kriteriet for de 38 utvalgte prosjektene - blant 371 søkere - et særegent uttrykk. I sosialdemokratisk ånd skulle fordelingen selvsagt også være balansert i forhold til kjønn, fartstid og fokus, og i Fritt Ords tradisjon skulle samfunnsengasjementet være en tydelig rød tråd for prosjektene.

Med tanke på at utgivelsen var unik av sitt slag i norsk sammenheng, var og er boken noe helt for seg selv. Aldri tidligere hadde norske dokumentarfotografer fått en så bred og påkostet produksjon og presentasjon. Boken var både stor og tung, og den ga oss på mange måter et førstegangsfødt, fargerikt dokumentarfotografisk fellesskap. Og nå er boken og prosjektet den sprang ut fra referansepunktet for Fritt Ords nye satsing på en fotografisk journal, som nok en gang skal gi oss det beste av det beste av norske dokumentarprosjekter – i bokform.

Med andre ord: det er både relevant og aktuelt å ta et tilbakeblikk på hva den første boken egentlig ga oss. Skal man først bygge noe nytt på gammel erfaring, kan det være nyttig å se på forbedringspotensialet mellom før og nå. Et bredt utsnitt av de beste og mest særegne uttrykkene i norsk dokumentarverden, erklærte redaktørens forord da den tunge boken på over 300 sider ble lansert. I ren kvantitet er det heller ingen tvil om at boken favner stort. Men var det egentlig en tungvekterbok vi fikk, kvalitetsmessig sett?

Jeg vil hevde nei. Når jeg blir lovet er overflødighetshorn av kreativitet og talent, så forventer jeg meg det, både i form og innhold. Boken leverer ikke noen av delene.

Det første som er og blir en iøynefallende svakhet med denne utgivelsen, er redigeringen. Presentasjonen mangler en tydelig dramaturgi, og det er vanskelig å se hvilken rød tråd redaktør Eraker har hatt i tankene når han har satt sammen utvalget. Dermed er det kjelkete å få oversikten over hva prosjektene faktisk representerer. Med enkle og opplagte grep kunne presentasjonen vært gjort slik at den hjalp oss til å se både den enkelte historien og den store helheten. Hvorfor er ikke prosjektene kategorisert etter hvor de er gjort – hjemme i Norge eller ute i verden? Hva med å presentere oss for de etablerte, erfarne fotografene presentert i én divisjon, og de mer ukjente, uerfarne i en annen?

Boken lider under mangelen på et reflektert utvalg, satt i en sammenheng som gir det enkelte prosjekt mening og som yter fotografen rettferdighet. Noen prosjekter gir oss bare 3 bilder, andre 10 – 15. Kvaliteten i den tekstlige presentasjonen av den enkelte fotografs prosjekt varierer, og er åpenbart ført i penn av fotografene selv. Jeg mener det absolutt hadde styrket inntrykket av det enkelte prosjektet og helheten dersom vi heller hadde fått redaktørens presentasjon og begrunnelse av det enkelte prosjekt, i stedet for fotografens mer eller mindre muntlige prosa. Det hadde også vært både interessant og forhåpentligvis lærerikt å få kjennskap til hva - helt konkret - redaksjonen vurderer som det særegne uttrykket hos den enkelte fotograf som er valgt ut.

Flere av prosjektene har som uttalt ambisjon å dokumentere bredt og innsiktsfullt. Likevel er de presentert med et svært magert billedutvalg. Jeg stusser på hvorfor. Linda Næsfeldt reiste og dokumentert fotball og folk flest i flere land på flere kontinenter over lengre tid. Likevel er det et sprik mellom det fotografen selv sier hun presenterer, og det vi faktisk får se. Har ikke redaktør Eraker lest hva den enkelte fotografen faktisk skriver om prosjektene sine? Har han tatt seg tid til å se gjennom alle bildene i det enkelte prosjektet og gjøre et utvalg basert på prosjektbeskrivelsen? Det virker ikke slik. Jeg ville gjerne sett Næsfeldts fotballbilder fra både Vadsø, Cape Town og Buenos Aires, for å skjønne hva prosjektet hun faktisk fikk støtte til, egentlig handler om. Utvalget som boken gir oss, kommer til kort i så måte.

I arbeidene til Anne Stine Johnsbråtens strever jeg med å se det særegne overhodet. Johnsbråthen fikk i 2006 en sum på 70 000 kroner fra Fritt Ord for å dokumentere rom-folket i Norge. 3 år senere får vi se bilder av én familie, tatt på seks forskjellige tidspunkt over én måned. I grunnen viser ikke bildene oss særlig stort. For et beløp på 70 00 kroner og et tidsforløp på 3 år, hadde jeg forventet meg en helt annen dybde, bredde og variasjon i bildene. Vi forespeiles tross alt en ambisjon om å få et innblikk i hvordan rom-folket i Norge lever i dag. Det er midlt sagt en ørliten gløtt, det som vises, og ikke mye å bli klok av. Er det Johnsbråthen eller Eraker som har tatt lett på oppgaven her? Ikke vet jeg, men de få bildene jeg får se fremstår verken som spesielt kreative eller særegne i uttrykket.

Hilde Lillejord fikk 200 000 for å dokumentere etniske minoritetsungdommer i Norge. Det vi får se i boken, er 5 bilder, 4 fra mai 2006, 2 fra april 2009, fra henholdsvis Askøy og Oslo. Det er geografisk sett et nokså stusselig nedslagsfelt med tanke på hvor mange steder i Norge vi møter bofast minoritetsungdom. For en slik anselig pengesum hadde jeg derfor forventet meg en langt rikere, mer representativ produksjon. Om denne finnes uten å bli presentert i boken, vet jeg ikke, men det er bare å konkludere med at ambisjonen som Lillejord presenterer for sitt prosjekt, er lysår fra å være innfridd i de bildene som vises i boka.

Det hører med til historien at flere av de utvalgte prosjektene både var finansiert, gjennomført og tidligere presentert i andre sammenhenger og formater lenge før de ble innskrevet i den fotodokumentariske storsatsingen til Fritt Ord. Dette gjelder blant annet arbeidene til Per Berntsen, Rune Johansen og Raymond Mosken. Det er jo i for seg ikke noe galt i at de likevel kan få inngå i et slikt utvalg, men jeg mener det hadde vært et fordelaktig grep av redaksjonen å opplyse om hvilke prosjekter som faktisk genuint har sett dagens lys som et resultat av pengestøtten fra Fritt Ords store satsing, og hvilke prosjekter som allerede var gjennomført. Dersom man skal evaluere nytteverdien av pengesummen som ble bevilget, noe jeg håper at Fritt Ord gjør, er det i denne sammenhengen nokså vesentlig å skille på de prosjektene som faktisk fødes og får muligheten til å realiseres gjennom Fritt Ords støtte, og hvilke som uavhengig av denne allerede har sett dagens lys.

Når Fritt Ord nå lanserer en ny satsing med Norsk Journal for Fotografi som skal gi oss atter nye bokutgivelser med det beste av det beste fra norsk dokumentarfotografi, fortsatt med Rune Eraker som redaktør, så er det lov å håpe på at vi får noe annet og noe bedre igjen for pengene enn det vi fikk i boken Norsk Dokumentarfotografi i dag. Hva som skjedde med majoriteten av fotografene og prosjektene som presenteres i boken fra 2009, vet vi ikke, ikke minst fordi dette ikke fanges opp av bokformatet som kun blir et statisk utsnitt av en prosess som i aller høyeste grad kjennetegnes av dynamikk. Mye har for eksempel skjedd med Andrea Gjestvangs bilder fra hun første gang viste råmaterialet for publikum, og til hun i dag – 4 år senere - presenterer og høster honnør for sitt Grønlandsprosjekt.

Kamerakanoner som Jonas Bendiksen, Espen Rasmussen, Marcus Bleasdale og Rune Johansen var etablerte og renommerte lenge før Fritt Ords kjærkomne satsing på norsk dokumentarfotografi, og arbeidene deres stiller i en egen klasse. Bildene til Oddleiv Apneseth er ikoniske. Karin Beate Nøsteruds bilder av barns hverdag i krig viser oss en solid og sterk dokumentar. Marte Aas presenterer et overbevisende anslag fra Torshovtoppen. Eivind Natvigs bilder fra Asia er uten tvil særpregede. Disse er selvsagt hvert på sitt vis bidrag som styrker denne storsatsingen som helhet og boken spesielt. Men forsvarer det at resultatet etter å ha helt 6 millioner kremkroner i den norske dokumentarpotten totalt må sies å visuelt sett bli husket som en suppe kokt på spinkel spiker?

Andre sammenlignbare støtteordninger i Norge gir pengestøtte på betingelse av at det fremvises en produksjon som innfrir i forhold til det som man faktisk sa man skulle produsere. Kanskje hadde et lignende krav til produksjon og kvalitet gitt oss et annet sluttresultat enn det vi faktisk fikk for i alt 6 millioner kroner. Når en fotograf får flere hundre tusen kroner for å jobbe med et dokumentarprosjekt, forventer jeg at det som til sist presenteres, står i forhold til både budsjett og ambisjon. Det burde også Fritt Ord forvente – og stille som krav, i fremtiden. Hvis ikke, undergraver man fullstendig verdien av å gi en slik finansiell støtte. Det er mer enn synd dersom ryktene om at pengestøtten gikk til ferietur og oppussing av ny leilighet i stedet for til prosjektet man fikk penger for å gjøre, viser seg å bli det gjengse omkvedet blant norske fotografer knyttet til en slik potensielt sett så viktig anerkjennelse av norsk dokumentarfotografi.

Boken Norsk Dokumentarfotografi i dag var på mange måter gårsdagens nyheter allerede da den ble utgitt. I dag er den forhåpentligvis mer enn passé fordi de enkelte prosjektene og fotografene har videreutviklet og raffinert arbeidene sine. Noen av dem vet vi lever videre fordi vi - heldigvis - har sett dem i senere sammenhenger og andre formater. Jeg vil tro og håpe at selv de minste prosjektene og de mest uerfarne fotografene som fikk støtte, hadde som ambisjon å produsere mer enn tre enkeltstående bilder, bok eller ei. De ble valgt ut og presentert som edle dråper i et overflødighetshorn. Kanskje er det nettopp og dessverre deres overflødighet som til syvende og sist blir stående som oppsummeringen, et drøyt år etter at boken kom ut.

En fotobok kan ha mye uvurderlig fint for seg, og Forlaget Press har gitt oss mange flotte og viktige utgivelser innen denne sjangeren. For oss som nyforelsker oss i konseptet hver gang vi blar i et ferskt eksemplar, er det litt trist å konkludere med at den største satsingen i norsk sammenheng noensinne ikke innfrir. Det blir statisk, uferdig og halt. I dette tilfellet låser bokformatet fotodokumentarens karakteristiske dynamikk på sitt beste.

Den nye norske journalen for fotografi bør derfor ha som ambisjon å satse på det interaktive formatet hvor vi som publikum kan følge prosessen med hvordan et dokumentarprosjekt utvikles fra start til slutt, og hvor utsnittet ikke blir statisk og tilfeldig mellom 2 permer, men får vokse og vises i den dynamikken som sjangeren faktisk representerer og stadig aktualiserer. I en slik prosess kan publikum få være med inn i både utviklings- og redigeringsprosessen. Dét hadde vært både en spennende og kunnskapsformidlende innovasjon på vegne av norsk dokumentarfotografi i dag, i morgen og i overimorgen.