Jonas Bendiksens falske nyheter om falske nyheter

Hva er virkelighet, hva er sant og hvem kan vi stole på? Når vi leser noe, ser et bilde eller en video, kan vi da være sikre på at dette er ekte, og hvor lett er det å lure oss? Dette var spørsmål Jonas Bendiksen ønsket å utforske.

Byen Veles i Nord-Makedonia er kjent for sine troll-fabrikker som produserer falske nyheter. Jonas Bendiksen dro dit for å dokumentere byen og folket, men på en helt annen måte enn fotojournalister har gjort det i alle år.

- Utgangspunktet var at jeg ble litt perpleks. Hva skjedde med sannheten? Hva skjedde med nyhetene? Etter at Trump ble valgt ble det mer alvorlig og jeg begynte å lese om det, og kunne tenke meg å gjøre en liten sak på det, forteller fotografen på telefon fra Paris.

Da han begynte å undersøke Veles oppdaget han at det dukket opp nye sider, som «The book of Veles», et manuskript fra Sibir, som ble kjent i 1919, som et episk gudeskrift fra oldtiden. Forskerne er i dag enige om at det er en forfalskning, men det knytter Veles til falske nyheter mer enn 100 år tilbake i tid (selv om The book of Veles ikke har noe med byen Veles å gjøre). Bendiksen har også kalt boka, som ble resultatet av dette forsøket, for nettopp «The book of Veles».

Boka kom ut i april, og er utgitt som en fotojournalistisk dokumentasjon om byen og folkene som produserer falske nyheter for hele verden. Men bak dette skalkeskjulet viste det seg å ligge en hemmelighet. Nemlig at ingenting i boka er hva det utgir seg for å være. Boka er nemlig også falsk.

- Alt av mennesker, alle personer, er digitale 3D-avatarer. Alle bildene er tukla med. Bygninger finnes og settinger finnes, men de er alle manipulerte, og jeg har lagt inn elementer som aldri var der eller kunne vært der, forteller Bendiksen.

Men han har vært i Veles og fotografert hus og leiligheter, gater, rom og situasjoner. I ettertid er alt endret for å passe den historien han ønsket å fortelle.

Det eneste ekte er det som var falskt i utgangspunktet.

Teksten er et kapittel for seg selv
-Vi ser veldig hurtige framskritt på tekstgenerering, syntetisk tekst, forteller han. Det er så bra at det kommer til å skylle over oss innen kort tid. Man kan, for eksempel, mate datamaskinen med alle Ibsens verker, og ut kommer det et nytt stykke som ser ut som Henrik Ibsen. Jeg fant alle artikler jeg kunne finne om folk som hadde vært i Veles og skrevet om produksjon av falske nyheter. Ut kom det nye artikler som jeg klippet sammen. Alle sitater i boka, som er fra produsenter av falske nyhete,r er laget på samme måte. Jeg matet sitater fra ekte mennesker, og ut kom nye sitater basert på det som er sagt, fortsetter han. Den eneste tingen som kike er tukla med er de faktiske sitatene fra falske nyhetssider. Det eneste ekte er det som var falskt i utgangspunktet.

Jonas Bendiksen forteller at boka er en parodi på det vi driver med. Alle malene vi følger og alle klisjeene vi bruker som fotojournalister. Den er en lek med klisjeene og harselas med egen bransje. Men Temaet er gravalvorlig og et forsøk på å varsle oss selv om hvor sårbare vi er overfor tsunamien av falske nyheter som skyller over oss.

Hvor langt kunne det gå?
-Det store spørsmålet jeg hadde, som jeg lurte veldig på da jeg slapp boka i april, var hvor lang tid det ville ta før jeg ble avslørt. Det kom masse folk og kjøpte boka med en gang, og jeg regnet med at folk ville begynne å stille spørsmål innen en uke, tre uker eller kanskje en måned. Så ville det vært der prosjektet endte. Men det hendte aldri.

-Mitt publikum er jo de mest visuelt sofistikerte mennesker på denne planeten, så sannsynligheten var stor for at noen ville få en uggen følelse når de så det. Men nei. Jeg fikk bare tilbakemeldinger på at det var godt arbeid og bra at jeg driver journalistikk. Jeg la inn masse hint om hva dette er, og når du vet det er det opplagt. Teksten er ganske absurd. Men jeg fikk fine tilbakemeldinger på teksten og tenkte «Oh Shit. Kanskje dette kan gå ganske lenge».

-Da måtte jeg legge en plan for hvordan jeg kunne komme meg ut, for det var jo premisset for prosjektet. For samtalen du og jeg har nå er jo hovedpoenget med prosjektet, forteller han direkte henvendt til meg. Jeg måtte se hvor langt det kunne gå, men kunne ikke selge det som feature til avisene. Det ville være å gå for langt.

-Så begynte jeg å legge det ut på sosiale medier. For å forberede min egen undergang, fant jeg noen jeg kunne kjøpe en falsk Facebook-profil av. Profilen het Chloe Miskin, og jeg brukte henne til å infiltrere fotomiljøet. Hun hadde etter hvert 600 venner innen fotobransjen (inkludert undertegnede). Nå er folk nesten fornærma om de ikke har fått venneforespørsel fra denne Chloe (som altså ikke eksisterer).


Selv om han ikke kunne sende saken til avisene, ville en slags bransjefestival være innafor. Han sendte det derfor inn til den franske fotojournalistikkfestivalen, Visa pour l’Image. De likte det og ville ha en screening. Den var i begynnelsen av september.

-Hvis det går gjennom filteret til kuratorene på verdens største fotojournalistikkfestival, og visning på en enorm storskjerm, da har vi et stort problem. Går det gjennom de filtrene, hva da med menigmann som ikke ser på bilder hele dagen, hele året. Når kuratorer, redaktører og mine kolleger i Magnum ikke catcher det, hva da med menigmann? Da har vi et stort samfunnsproblem, mener Jonas Bendiksen.

Innen 24 timer etter screeningen skulle Chole komme med avsløringer som skulle mistenkeliggjøre prosjektet. Hun skulle si at hun var fra Veles, og var på screeningen, og visste at Jonas har hadde brukt klanderverdige metoder. Hun fortalte at han hadde betalt kilder for å si det han ønsket.

-Det endte med at folk tok meg i forsvar og prøvde å jage Chole bort. Det var vanskeligere enn jeg trodde å drepe meg selv på sosiale medier, forteller Jonas oppgitt.

-Chloe begynte å krangle med folk, vise til spesifikke ting og bilder for å få folk til å forstå det. Jeg ga etter hvert opp, og innså at jeg burde vært på Twitter. Da måtte jeg hive meg rundt og lage en Chole på Twitter. Jeg lagde noen venner av henne i full fart. Det var to uker etter Screeningen, og jeg begynte å få dårlig samvittighet. To minutter etter at hun var ute på Twitter, ballet det på seg. Men etter litt oppstandelse var det en som avslørte en av hennes «venner», og skjønte greia. Og etter det kom intervjuet på Magnum-sida som avslørte hele prosjektet.

En vill reise
-Det har vært en vill reise. En fascinerende verden å stikke tåa nedi. En skremmende reise. Målet mitt var å se om én person, som ikke har erfaring med dette i det hele tatt, kan gjøre noe som passerer. Dette er amatørmessig arbeid. Det er slapt amatørarbeid. Du trenger ikke masse penger og bakmenn for å lage en troll-frabrikk.

-Vi tror vi har et falskt nyhetsproblem i dag, men vi har ikke det sammenliknet med hva som kommer. I dag må man bruke mennesker for å produsere det. Vi går inn i en verden av fake news som ikke lages av mennesker. Før du legger deg kan du sette parameterne for hvilken agenda du ønsker å fremme. Neste morgen kan du ha en fiks ferdig nyhetsavis på nett, uten at du må løfte en finger. Dette kan publiseres i helt ubegrensete mengder. Vi kommer til å bli veldig godt kjent med den problemstillingen innen få år.


Hvordan reagerer bransjen og kolleger?
-Litt blanding. I overveldende grad føler folk seg lurt, men også skremt. De synes det er gøy, men også skremmende. Jeg ønsket å skremme folk, og det har jeg også gjort. Jeg har ikke skapt meg godvilje på denne fotofestivalen. Det har jeg beklaget, men de har også godt av den oppvekkeren, og dette bør være øverst på deres agenda. Jeg håper vi kan få til et samarbeid i framtida. Dette er ment som et forsvar for journalistikken, ikke et forsøkt på å rive den ned. Jeg siller spørsmålet om hvordan kan vi forsvare og styrke journalistikken.


Hva har dette å si for folks syn på fotografi som dokumentar. Kan det at en kjent fotojournalist produserer falske nyheter skade folks tiltro til redigerte, anerkjente medier?

-Kanskje i et korttidsperspektiv. Den skaden får de uansett, for dette kommer. Om det ikke er jeg som gjorde dette, vil noen andre komme til å gjøre det, folk som ikke hadde den agendaen jeg hadde. Nå har vi kanskje fått litt øynene opp for det. Manipulasjonene kommer, og det må vi bli vant til. Jeg ofrer gjerne litt av min troverdighet for at folk skal få øynene opp for denne problemstillingen. Så er det noen som påstår at jeg ødelegger for de som driver seriøst. Jeg tenker at hele fotojournalistikkbransjen, som produserer igjen og igjen, slik vi alltid har gjort det, og følger tradisjonen 100% uten å utfordre oss, avsliper hele effekten av det vi gjør. Det er så laget på mal at det har mistet effekten. Vi må prøve å være relevante for den verden vi operer i.

Konteksten for bildene er viktigere enn bildene

-Fotojournalistikken ble utformet på en tid vi ikke visste hvordan verden så ut. Fotografene dro ut for å vise det. I dag har vi alt for mange bilder av alt, som vi manipulerer hit og dit, og mediene har et sorteringsproblem. Konteksten for bildene er viktigere enn bildene. Den utviklingen vil gå raskere.

Hva kan vi gjøre?
-Vanskelig spørsmål. Jeg har ikke alle svarene. Det er mange aktører som har roller å spille, de som produserer materiale, redaktører og sosiale medieplattformer. Skolen kan lære barna om kildekritikk. Det jobbes også med teknologiske løsninger. Adobe leder en slags tverrfaglig Content Authentisisty Initiativ, et kryptert metadatasystem som kan legges inn i digitalt materiale, der brukerne kan få innsyn i hvor det var publisert, hvordan det ar blitt endret underveis. Innholdsverifiseringsbransjen kommer til åbli en vekstbransje.


Hvordan kan jeg vite at ikke alt du har fortalt meg nå også er falskt?
-Det kan du ikke.