Her på dommens dag for Anders Behring Breivik, den 24.juli 2012, var det rart å stå foran sperringa til Regjerijngskvartalet. Jeg vart minnet på om dagen da noe gikk i stykker for oss alle i Norge, også for mange utafor Norge. Samtidig tillater jeg meg å være takknemlig for at mitt barmnebarn lever, han var en av de overlevende på Utøya. Mine tanker går også til min kjære bror som jeg skal i begravelsen til her i Oslo denne dagen. Så dette vart for meg personlig en dag med mange følelser. Det vart det også utvilsomt for mange, mange andre.

Noen av menneskene jeg møtte da jeg besøkte Chullin, en av Islas Desertores (De forlatte øyene), sør i Chile. Noen av barna fra kommer opprinnelig fra naboøyer, men bor mesteparten året på internatskolen på Chullin.

Våre handlinger og valg får ulike utfall

All sannsynlighetsberegning tilsier at det ikke skulle skje. Men for fire år siden ble Siljes liv snudd på hodet da hun fikk vite at hun ventet firlinger. I dag lever alenemora sammen med fire flotte jenter i en akkurat stor nok rekkehusleilighet i Stavanger. Silje er en hverdagshelt.

En liten serie om hverdagen til en cirkusartist.

Ein kjøretur langs Riksveg 13.

Jeg besøkte Danmark og hadde en ettermiddag fri og tok turen til Amager Syd, ved Kongelunden i desember i fjor. Der holdt en gjeng danske kitere på i regn og blæst. På spørsmål om jeg var en paparazzi, måtte jeg skuffe og si jeg var en amatør. Kontaktpersonen lurte på om jeg kitet - noe jeg trodde var ment som en spøk til en 61 åring. Neida, den eldste i klubben var aktiv og 80 år! Jeg fikk tilbud om å laste opp bilder på deres hjemmeside, og anser dermed tillatelsen til bilder godkjent.

Eit besøk i dei underjordiske tunellane som går mellom Egypt og Gaza-stripa.

Rachel Trovi, en norsk kvinne på 86år, har i 26 år jobbet for de fattige i Filippinenens. Ukentlig besøker hun og staben GMA Jail, som er et av de verste fengslene med hensyn til antall plass og innsatte pr celle. Mange av de innsatte sitter i flere år før saken kommer opp i rettsvesenet. Besøket fra Rachel's folk gir et velkomment avbrekk i hverdagen.

Vil her prøve å få frem forholdet mellom en bestefar og sitt barnebarn i gode og dårlige tider. De har for meg et helt unikt forhold som jeg håper å få frem i bildene. Bildene er tatt rett før og etter at bestefar ble hjerteoperert. (Bildene av syk bestefar ble med for å gi seerne innblikk i følelsene til barnet før og etter operasjonen)

Belen er den fattigste bydelen i en av Perus fattigste byer, nemlig Amazonas-hovedstaden Iquitos. Byen opplevde enorm vekst i slutten av 1800 og begynnelsen av 1900 tallet, mye takket være gummiindustrien. Siden har ikke byen opplevd særlig økonomisk vekst. Likevel er Iquitos strategisk lokalisert i hjertet av den peruanske amazonas, - omgitt av tre store elver - noe som gjør den til et naturlig sentrum for utbytte av varer. i denne sammeheng er markedet i Belen i en særegen posisjon. Markedet i Belen, og folket som jobber der, representerer Iquitos. Forglemt, kaotisk, fargerik, fattig, håpefull, kreativ, energisk og lykkelig. Alt dette i en omgivelse som er like uforutsigbar som en vandring i høyjungelen noen få minutter unna markedet.

On May 14, 2010 during the political disturbance between Red Shirts and army personnel in Bangkok, Thailand, Kim was shot three times while walking to a 7-Eleven to pay his family's bills. He was rushed to Kluay Nam Thai Hospital for life-saving surgery. The most dangerous bullet entered close to his spinal cord and penetrated his lung; it was removed during surgery, but the damage it caused resulted in breathing problems, paralysis, and other severe health issues. The second bullet had not penetrated very deeply and was easier to remove. However, due to the large amount of blood Kim had lost, the doctor considered further surgery too risky: the third bullet had to remain in his body. On October 20, 2011, more than 17 months after the shooting, Kim needed surgery again. At this point he frequently had cramps in his body, along with severe pain in the shoulder and neck area. As the muscles in his back had atrophied drastically, he could not move his body like before. The doctor discovered that the cause of the pain was one of his neck vertebrae putting pressure on nearby nerves. After surgery Kim returned home, but it was not long before he developed respiratory problems and was taken to the hospital yet again. On November 9, 2011 he was placed on a ventilator in the intensive care unit because of his breathing difficulties. At this point Kim could neither move nor talk; he had nothing to communicate with but his eyes and a mouth with no words. Kim never woke up again after falling asleep on February 21, 2012. He passed away at Mahesak Hospital in Bangkok, Thailand, on February 23 at the age of 55. He leaves behind his wife and three children. The cause of death was a combination of physical weakness and a pulmonary infection. Kim is one of the many innocent casualties of the violence, and as many of the other victims, he never saw justice for what happened. No one has been held accountable for the shooting of Kim.

My dad told me today: “At first it felt like Alzheimer was sitting on my head. The road was almost impossible to walk. These days it feels like Alzheimer is walking with me. A little further away. But we walk together.” November 2008 fikk jeg en telefon fra min da 59 år gamle fra. Samtalen bekreftet en mistanke jeg hadde delt med familien. Han hadde fått diagnosen Alzheimer. Livet som ung Alzheimer pasient er langt fra det bilde vi ofte har når vi snakker om Alzheimer. Jeg har fulgt min far i tre år og vil i arbeidet med” These days I just walk with you” gi et innblikk i et noe kaotisk, til tider skremmende men fortsatt godt liv. I utvalget jeg nå sender inn har jeg valgt å fokusere på forholdet mellom mine foreldre. De har vært en del av hverandres liv siden 1965. Arbeidet vil fortsette så lenge jeg har min far.

Bildene ble tatt under en reise gjennom Øst-Europa, i et marked der folk prøver å tjene penger på alle mulige og umulige måter!

En landsby på Zanzibar

Natt til 23 juli 2011 ble det ikke mye søvn, og tidlig om morgenen hadde jeg et behov for å se ødeleggelsene med mine egne øyne. Det var et trist syn - fortvilelse og folketomme gater. Utover dagen og dagene som fulgte kom derimot flere og flere til byen og fortvilelsen ble overskygget av fellesskap og samhold.

Orvilles Lewis er fra Øst-London. Foreldrene kommer fra Jamaica. Genene hans har nok enda noen reiser bak seg. Lewis er norsk, og i 12 år har han jobbet på Thaugland i Oslo. Bildene viser en dag i hans arbeidsliv, og reisen tilbake til familien, som bor ytterst i Oslofjorden.