Når dagene blir like og valget ikke finnes lengre.. Selv om man vil velge så kan man ikke..på grunn av ytre omstendigheter og helsen. Man er overlatt til seg selv og omgivelsene...i håp om at dette kan rekke for at livet skal ha en positiv betydelse inn i det siste....
min90 år gamle mor forteller om livet sitt, på hybelen på aldersboligen før den ble omdefinert til sykehjem, og mens man ennå fikk ha gjenstander og møbler med seg hjemmefra. Det å ha sine egne ting rundt seg blir ikke lenger ansett som viktig for gamle menneskers helse.
Judith Gundersen kommer fra et lite sted som heter Kandstadbotn i Vesterålen. Stedet står akkurat slik det sto da Judith vokste opp, Judith liker ikke forandringer. Nå er Gundersen 63 år gammel, men fremdeles i jobb. Hun har alltid tilhørt venstresida politisk, og aldri sviktet homobevegelsen.
Farmor og farfar, bestemor og bestefar, mutter og fatter, older. De har mange kallenavn og mange som kaller dem det. De er spesielle og de er gamle, men også ganske ordinære/vanlige. De spiser frokost, leser, strikker, ser på tv, spiser middag og går og legger seg.
Som "flue på veggen" har jeg fanget det daglige livet deres.
Venezia er en by med alt flere gamlinger, de unge har ikke en fremtid der og flytter ut. Døden i Venedig? Det eneste som tilsier dette er muligvis bildet av det aldrende paret som har funnet veien til Markusplassen for å spise gelato. De har ikke all verdens tid, cruiseskipet letter anker om få timer.
På benken. Utenfor matmarkedet. Hver dag til samme tid. Gutta funderer, prater og tøyser litt - men er mest av alt stille. Sammen. Følger med på hva som skjer foran matmarkedet. Egentlig vet de hva som skjer, det endrer seg ikke fra dag til dag. De er ikke alene - de er sammen. Gamle sammen.