I påsken 2011 besøkte jeg bølgekraftverket på Toftestallen i Øygarden utenfor Bergen - to prestisjeprosjekt som ble lagt i ruiner. Norge skulle vise verden hvordan kraft kunne utvinnes i den ytterste skjærgården vest i Norge. Det første anlegget var basert på en svingende vannsøyle i et tett kammer, noe som ga ca 500 kW. Det ble bygget i 1985 av Kværner Brug og knust av sjøen i en storm i 1988. Veien som gikk ut mot den ytterste spissen av Toftestallen er skylt bort på den siden hvor det ikke er ly for havet. På enden av veien var vannsøylekraftverket plassert. Betongdeler og rusten armeringsjern ligger slengt på berget. Det andre anlegget ble ble bygd i 1986-1988 av firmaet Norwave Technology og var i drift til 1991. Det var basert på en kilerenne hvor mest mulig sjø ble presset opp i et reservoar av bølgene. Reservoaret hadde noen meters fallhøyde til havoverflaten - av dette kunne man også få en effekt på ca 500 kW. Anlegget ble ødelagt i forbindelse med utvidelsesarbeider som aldri ble sluttført. At ruinene av Norwaves og Kværner Brugs bølgekraftverk ikke har blitt ryddet viser igjen at det som ikke er økonomisk lønnsomt kan få lov til å forvitre i naturen uten at noen tar ansvar for dette. Det er som å se et forlatt skipsvrak dypt på havbunnen, men forskjellen her er at det ikke dannes koraller rundt kraftverket. Samtidig kan man argumentere for at det er bra at det finnes monument som viser at naturen har en egenvilje som ikke mennesket alltid kan temme. For den besøkende er det et spektakulært skuespill som viser enorme naturkrefter når bølgene hamrer inn fra havet inn i den kileformede rennen. Hele stedet ter seg i dag som et futuristisk kunstverk med innslag av skrift på vegger, graffiti, nedbrente hus, betongsøyler og rustent avfall. Stedet slik det framstår i dag er en underlig kræsj mellom en fantastisk naturmiljø og menneskets grådighet , som i møte med hverandre skaper en konfliktfylt følelse – Vakkert? Søppel? Kunst?.