Natt til 23 juli 2011 ble det ikke mye søvn, og tidlig om morgenen hadde jeg et behov for å se ødeleggelsene med mine egne øyne. Det var et trist syn - fortvilelse og folketomme gater. Utover dagen og dagene som fulgte kom derimot flere og flere til byen og fortvilelsen ble overskygget av fellesskap og samhold.